TEMA: Gynekologisk kreft
Stadig færre får eller dør av kreftsykdommen: Dette peker OUS-legen på som årsakene
Årlig får rundt 300 unge kvinner livmorhalskreft i Norge, og innføringen av screeningprogram og HPV-vaksinasjon har hatt bidratt til å redusere antallet nye tilfellet. For de som blir rammet er radiokjemoterapi og kirurgi sentrale behandlinger, ifølge OUS-kreftlege Yngvild Blaker.
Publisert
Sist oppdatert
Livmorhalskreft er en krefttype som oppstår i livmorhalsen, som er den nedre delen av livmoren, og som forbinder skjeden og livmoren. I de aller fleste tilfellene skyldes kreften smitte med humant papillomavirus (HPV), som er et virus som smitter ved seksuell kontakt.
Utvikler seg over flere år
Yngvild Nuvin Blaker er kreftlege (onkolog) på Oslo universitetssykehus og behandler daglig pasienter med livmorhalskreft som trenger strålebehandling av sin kreftsykdom. Ifølge Blaker er livmorhalskreft en sykdom som tar flere år å utvikle.
– Kreften går gjennom flere forstadier av celleforandringer i varierende alvorlighetsgrad. Det tar ti år eller mer år fra HPV-smitte til utvikling av livmorhalskreft, sier onkologen.
Ifølge Blaker deles celleforandringene opp i ulike alvorlighetsgrader på CIN-skalaen, med CIN-1, CIN-2 og CIN-3, hvor sistnevnte er mest alvorlig.
– Men selv ved CIN-3 er det ikke konstatert at det er utviklet kreft ennå, bare at det er en alvorlig grad av celleforandringer.
VIL DU LÆRE MER OM DE ANDRE GYNEKOLOGISKE KREFTTYPENE? DA KAN DU LESE MER OM DE HER:
Ikke alle blir kvitt infeksjonen
OUS-legen er klar på at HPV-smitte er veldig vanlig, og at omtrent 80 prosent av personer som er seksuelt aktive blir HPV-smittet minst én gang i løpet av livet.
– De fleste blir kvitt infeksjonen av seg selv, men hos noen få kan infeksjonen bli værende, og vedvarende HPV-smitte kan føre til celleforandringer. I de fleste tilfeller går også celleforandringene tilbake av seg selv, men for noen kan disse celleforandringene utvikle seg til kreft.
Kvinnene som rammes av livmorhalskreft er ifølge Blaker relativt unge, og det er flest kvinner med livmorhalskreft i aldersgruppen 35-45 år. Dette kan skyldes at kvinner fra 20 til 35 år er mest seksuelt aktive og får flest HPV-infeksjoner. Som nevnt tidligere bekjemper de flestes kropp denne infeksjonen selv.
– Men for de som utvikler celleforandringer som igjen utvikler seg til kreft, tror man at det tar rundt fem år.
Disse symptomene bør man vurdere
– Hvilke symptomer bør kvinner som mistenker mulig livmorhalskreft se etter?
– Blødningsforstyrrelser, blødning etter samleie, underlivs- og bekkensmerter og blodig utflod. Men det kan være mange årsaker til at man opplever disse symptomene, ikke bare livmorhalskreft. Vi anbefaler likevel at man ved usikkerhet oppsøker lege og får gjort en gynekologisk undersøkelse og får gjort HPV-test og eventuelt en celleprøve.
Ved utredning av livmorhalskreft er den gynekologiske undersøkelsen viktig for å undersøke lokal vekst. I tillegg benyttes ulike typer bildediagnostikk, som ultralyd, MR, CT og PET, sammen med vevsprøver, for å klassifisere svulstene.
For de som får påvist livmorhalskreft, avhenger behandlinger av hvilket stadium sykdommen befinner seg i og hvor stor svulsten er.
– Aktuelle behandlinger er operasjon, strålebehandling i kombinasjon med cellegift eller cellegift alene ved utbredt sykdom, altså langtkommen kreft der man ser at sykdommen ikke kan helbredes.
Innvendig og utvendig behandling
I dag får cirka halvparten av pasientene med livmorhalskreft strålebehandling, og dette gis som regel i kombinasjon med cellegift (radiokjemoterapi). Behandlingen gis med mål om at kvinnen skal bli kurert for kreftsykdommen. Radiokjemoterapi er sentralisert i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø.
– Strålebehandling gis både utvendig og innvendig. Ved utvendig strålebehandling kommer strålene fra en strålemaskin som er plassert utenfor pasientene. Mot slutten av denne strålingsbehandlingen gjøres innvendig strålebehandling, også kalt brakyterapi, der strålingen kommer fra en radioaktivkilde som plasseres ved eller inne i kreftsvulsten i livmorhalsen. Pasienten får spinalbedøvelse og sedasjon under denne behandlingen. Det gjennomføres 25 utvendige og fire eller fem innvendige strålebehandlinger, forteller Blaker.
Når det kommer til prognose, viser Blaker til EMBRACE-1-studien som ble publisert i 2021, som viste at 68 prosent av alle inkluderte pasienter som fikk strålebehandling mot livmorhalskreft ikke hadde tegn til kreftsykdom etter fem år.
– Dette inkluderte også pasientene med svært utbredt sykdom i utgangspunktet, og som dermed har høyere risiko for tilbakefall.
Kreftlegen sier videre at prognosen for livmorhalskreft, som ved andre kreftsykdommer, avhenger av utbredelsen av kreftsykdommen på diagnosetidspunktet: Jo mer utbredt kreften er, jo mer påvirker dette prognosen.
– De pasientene som får oppdaget kreftsykdommen sin på et tidlig stadium og kan opereres har svært god prognose, uttaler Blaker.
Kunstig overgangsalder
– Hvilke bivirkninger opplever pasientene etter strålebehandling?
– De fleste bivirkningene skyldes at friske organer kommer inn i strålefeltet og får noe av stråledosen. Alt som ligger i bekken, tarm, blære, øvre del av skjeden, eggstokker vil påvirkes. Dette kan gi bivirkninger som diaré, kvalme, endret vannlating og avføring. Det er stor variasjon i hvor plagsomme disse bivirkningene blir. Men det er viktig å understreke at ikke alle får de samme bivirkningene, sier Blaker, og legger til:
– Yngre kvinner som får strålebehandling mot bekkenområdet vil havne i en kunstig overgangsalder. De vil få hormonbehandling i etterkant av strålebehandlingen for å motvirke dette.
I Norge har vi hatt screeningprogram for livmorhalskreft helt siden midten av 90-tallet. Blaker er tydelig på at innføringen av dette programmet har vært viktig for sykdomsutviklingen i Norge.
– Det kan gjøre det lettere å oppdage forstadier til kreft før sykdommen har utviklet seg. Vi ser fra rapportene at det har vært en jevn nedgang i dødelighet ved livmorhalskreft fra 80-tallet og frem til i dag. Dette kan nok forklares utifra flere ulike faktorer, men det har også med screeningen å gjøre.
Stadig nye teknikker
– Hvordan har behandlingen av livmorhalskreftpasienter utviklet seg gjennom årene?
– Innenfor strålebehandling har det blitt utviklet nye teknikker. Bildeveiledet innvendig strålebehandling av livmorhalsen ble for eksempel innført på begynnelsen av 2000-tallet, og den har utviklet seg siden den gang. På 2000-tallet ble cellegift i kombinasjon med strålebehandling innført. Omtrent halvparten av pasientene blir i dag operert. Det er ønskelig å unngå både stråling og operasjon, på grunn av økt fare for bivirkninger og seneffekter, men noen som blir operert vil trenge stråling i etterkant dersom man ikke har fjernet alt kreftvevet gjennom en operasjon.
OUS-legen peker også på et pågående forskningsprosjekt på Radiumhospitalet, der de ser på mulighetene for å tilpasse strålebehandlingen til bevegelse og plasseringen av livmoren, for mest mulig målrettet strålebehandling med færre og mindre bivirkninger.
– Hvor viktig har HPV-vaksinering vært i utviklingen av livmorhalskreft i Norge?
– HPV-vaksinen ble innført for jenter i syvende klasse i 2009, og fra høsten 2018 for gutter i syvende klasse. Nå har de første kullene som fikk HPV-vaksinen blitt gamle nok til å delta i livmorhalsprogrammet. De første rapportene viste høsten 2023 at det ikke var noen nye krefttilfeller i 2022 blant det første kullet som fikk HPV-vaksinen her i Norge. Det blir veldig spennende å se hvordan dette vil utvikle seg fremover.
Blaker påpeker likevel at det i tidligere år ikke har vært veldig mange 25-åringer som har blitt diagnostisert med livmorhalskreft.
– Men det er uansett veldig gledelig, og det er forventet at antallet tilfeller vil fortsette å gå nedover i årene som kommer, sier hun.
– Det er et uttalt internasjonalt mål å utrydde livmorhalskreft. Hva tenker du om det målet?
– Ja, Verdens helseorganisasjon (WHO) har som mål å utrydde livmorhalskreft. De definerer utryddelse som under fire tilfeller per 100 000 mennesker. Forekomsten av livmorhalskreft er særlig høy i utviklingsland, som samtidig har mindre tilgang på de samme behandlingsmulighetene vi har her i Norge. Det gjør at man må sette et særlig fokus på screening, vaksinering og behandling i disse landene. Jeg har absolutt troen på at vi kan redusere forekomsten betraktelig. Klarer vi å utrydde sykdommen helt? Svaret er et betinget ja, sier Blaker.
