Norges mektigste helsebyråkrat: – Vi skal bygge en sterkere helsenæring gjennom offentlig-privat samarbeid og kulturendring

Regjeringen har satt et ambisiøst mål for helsenæringen. Innen 2030 skal eksportinntektene mer enn dobles fra dagens nivå på 22 milliarder kroner til 50 milliarder kroner.

Dette ble onsdag tema for et fagmøte på Grand Hotel i Oslo, der blant annet toppsjefen i legemiddelselskapet Merck, med ansvar for over 50 000 ansatte i 70 land, var til stede.

Blant de fremtredende gjestene var også Cathrine M. Lofthus, departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Som departementets øverste administrative leder og helseministerens nærmeste rådgiver i både faglige og politiske spørsmål, spiller Lofthus en sentral rolle i utformingen av norsk helsepolitikk. Hun er kjent som en av Norges mest innflytelsesrike byråkrater, som ofte opererer utenfor offentlighetens søkelys. Hennes sjeldne medieopptredener gjør hennes bidrag til slike arrangementer ekstra verdifulle.

Samarbeidspartner 

I et eget intervju med HealthTalk erkjenner hun at en dobling av helseeksporten i løpet av fem år vil kreve omfattende arbeid og samarbeid.

– Vi må identifisere hvilke fortrinn Norge har som kan gjøre oss til en attraktiv samarbeidspartner for industrien, sier hun.

Norge skal gjennom den største omstillingen i vår historie - fra en fossil til en grønn økonomi - og det er djerve mål om å øke norsk eksport utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030. 

Norsk helsenæring er en viktig del av omstillingen av norsk økonomi, uttalte tidligere næringsminister, nå helseminister, Jan Christian Vestre, da han i februar i år presenterte 15 konkrete tiltak for å øke helsenæringens eksport. Han fremhevet samtidig næringens rolle som en sentral del av Norges fremtidige vekststrategi.

Lofthus sier at regjeringen har tatt et uvanlig skritt med å peke ut helsenæringen som et satsingsområde. 

– Vanligvis er regjeringen næringsnøytral, men her har de sendt et tydelig signal om at helsenæringen er prioritert, sier hun.

En smule misunnelse

Mens Norges helseeksport ligger på sparsomme 22 milliarder kroner i året, eksporterer Sverige for 127 milliarder og Danmark for 370 milliarder danske kroner. Lofthus erkjenner med en smule misunnelse at Danmark har Europas største legemiddelselskap og at Sverige har stor nytte av AstraZeneca, som har betydelige deler av sin forskning og produksjon i landet. 

Hun peker på Danmark og Sverige som eksempler på hva som er mulig. Begge landene har sterke tradisjoner innenfor helseindustri og en kultur for samarbeid mellom offentlig og privat sektor. 

– Vi har kanskje vært litt for lukkede i Norge, men vi har muligheten til å lære og tilpasse oss. Det handler om å bygge sterke klynger og bli en del av en global verdikjede, sier hun.

Helsedata

– Helseministeren og regjeringen har sagt at Norge skal mer enn doble helseeksporten til 50 milliarder kroner på bare fem år. Hvordan ser du konkret for deg at dette oppnås?

– Det krever målrettet arbeid på flere fronter. Vi må identifisere hvilke fortrinn Norge har som kan gjøre oss til en attraktiv samarbeidspartner for legemiddelindustrien. Målet om økt helseeksport forutsetter et sterkt offentlig-privat samarbeid. 

Eksklusivt intervju med Mercks globale sjef: – Norge må handle nå!

Lofthus ser potensialet i Norges tilgang til helsedata som en nøkkelfaktor i utviklingen av helsenæringen. Hun mener et godt eksempel er utnyttelsen av helsedata, som fortsatt gir oss en konkurransefordel, men at den fordelen kan forsvinne raskt ettersom andre land også kommer på banen. 

– Regjeringen har lagt frem en lovendring som skal bidra til at fordelen utnyttes, sier Lofthus, og legger til: 

– Vi må bruke disse helsedataene og nye legemiddelkandidater i laboratoriene til å utvikle produkter og bygge lønnsomme selskaper som kan bidra til eksport og verdiskapning, sier hun. 

Tettere kobling til «big pharma»

For å nå målet om å doble helseeksporten, mener Lofthus at norske helseselskaper må koble seg tettere til den globale legemiddelindustrien. 

– Som Merck-sjefen påpekte i sitt innlegg, handler det om å bygge sterke klynger og samarbeid. Myndighetenes rolle blir å legge til rette for at norske bedrifter kan delta i slike globale verdikjeder. Dette samarbeidet er avgjørende for å sikre at norske aktører kan bidra på verdensmarkedet og få mer ut av de potensialene som finnes i helse- og legemiddelsektoren.

Ifølge tall fra Menon Economics hadde den norske helsenæringen en omsetning på 65 milliarder kroner i 2021, hvor omtrent 22 milliarder kroner kom fra eksport. Av denne eksporten gikk 70 prosent til USA og Canada, mens også Asia og Norden er viktige markeder. Legemidler står for størsteparten av eksporten. 71 prosent av eksportinntektene kommer fra salg av legemidler, mens 28 prosent kommer fra salg av medisinsk utstyr, og én prosent kommer fra digitalt utstyr.

En stor andel av eksportinntektene fra norsk helseindustri er konsentrert rundt et fåtall selskaper. Ifølge Menon Economics er det kun syv bedrifter som hver eksporterte for mer enn én milliard kroner. Disse syv aktørene sto samlet for omtrent 75 prosent av næringens totale eksportinntekter. Blant disse selskapene er det spesielt én aktør som skiller seg ut: Amerikanskeide GE Healthcare sitt norske datterselskap. Dette selskapet alene står for rundt 50 prosent av Norges samlede eksport innen helseindustrien, noe som tydelig illustrerer den sterke konsentrasjonen i sektoren.

Regjeringens ambisjon er å få flere, norskeide selskaper ut i dette krevende internasjonale markedet, forteller Lofthus.

Helseforskning som konkurransefordel

– Årlig investerer det offentlige cirka 12 milliarder kroner i helseforskning, altså halvparten av helseeksporten vår. Er dette vel anvendte penger?

– Ja, det er en viktig investering. Helseforskningen bidrar til at vi har et fremragende helsevesen, og uten denne satsingen vil vi ikke klare å holde tritt med utviklingen og videreutvikle helsevesenet. Men det er også et potensial for å få mer ut av denne forskningen.

– Mange snakker om «gullet» som ligger i laboratoriene på universitetssykehusene og universitetene. Hvordan kan dette komme pasientene til gode?

– Jeg er helt enig - her er det et enormt potensial. Vi må sørge for at forskningen finner veien ut til pasientene. Myndighetene jobber aktivt for å legge til rette for dette, men til syvende og sist handler det ikke om departementene. Det er jo ikke Helsedepartementet som kan finne opp legemiddelmolekylene eller starte helsebedriftene. Det er sykehusene, forskningsmiljøene, akademia og industrien som må finne hverandre og samarbeide, sier hun.

Kulturendring

I tillegg til behovet for strategiske tiltak, fremhever Lofthus viktigheten av en holdningsendring i hvordan offentlige aktører i Norge samarbeider med private aktører. På spørsmål om hva hun anser som det viktigste for å akselerere utviklingen av helsenæringen, peker hun på kulturendring som et sentralt element. 

– Vi må bli mer åpne for offentlig-privat samarbeid, sier Lofthus. Hun trekker på erfaringene fra sin tid som direktør i Helse Sør-Øst, hvor det ble klart for henne at offentlig sektor måtte adoptere en mer samarbeidsorientert kultur overfor privat næringsliv.

– Vi har allerede tatt betydelige steg i riktig retning, men vi må tørre å åpne oss enda mer. Vi må våge å satse mer på privat-offentlige partnerskap, understreker hun. 

Ifølge Lofthus er det å fremme slik samarbeid helt avgjørende for å bygge en robust og internasjonalt konkurransedyktig helsenæring i Norge.

Lofthus trekker frem de offentlige sykehusene som en enestående testarena for innovasjon, samtidig som hun påpeker behovet for at offentlig sektor må tilrettelegge for økt samspill med private aktører. 

– Vi må prioritere samarbeidet mellom forskning, akademia og industri, sier hun, og understreker at dette ikke bare handler om å nå eksportmålene, men også om å sikre en bærekraftig helsetjeneste og velferdsstaten.

Fremtiden for norsk helsenæring

Lofthus avslutter med et budskap som balanserer håp og realisme:

– Norge har et stort potensial, men det krever målrettet og strategisk innsats for å utnytte det. Dette handler om samarbeid på tvers av forskere, industri og myndigheter. Vi må våge å satse, for uten å ta risiko kan vi heller ikke oppnå de store resultatene. Samarbeid og kulturendring gir et klart veikart for hvordan målet kan nås.