«Dyrere HPV-vaksine vil bli billigere for samfunnet på sikt»

Norge står igjen ved et veiskille hvor man skal velge hvilken HPV-vaksine som skal tilbys i barnevaksinasjonsprogrammet. Anbudet er nå ute til leverandører. 

Valg av HPV-vaksine er i dag satt i et system som verken tar hensyn til den totale summen av kostnader og besparelser for samfunnet eller til det totale bildet av sykdom og lidelse, ei heller alle sykdommer forårsaket av HPV.

FHI mener det må en politisk beslutning til for å endre dagens vaksinasjonspraksis, mens politikerne ikke vil overstyre fagmyndighetene som beslutter innenfor deres rammer. Vi håper denne gordiske knuten kan bli løst.

Samspill mellom vaksine og screening

Tidligere i år ble det sendt et brev til fagmyndigheter, politikere og departementer som har ansvar for HPV-vaksinering. Vi håper det foreligger politisk vilje og forståelse til å ta inn over seg overveielsene fra det nasjonale kliniske fagmiljøet som til daglig jobber med sykdom forårsaket av HPV, og samfunnskostnadene tilknyttet sykdom forårsaket av HPV. 

Uten endring av dagens nytte-kostnadsmodell og anbudskriterier, vil det mest sannsynlig ikke bli noe vaksinebytte. Forskere ved UiO, Harvard, FHI og Kreftregisteret har vurdert ulike kombinasjoner av screening og vaksine-strategier. De konkluderer med at for å finne optimale løsninger, må beslutningstakere se på vaksine og screening samlet. Ifølge forskerne kan et bytte til en vaksine som beskytter bredere enn den som brukes i dag, være kostnadseffektiv i Norge fordi man da kan redusere til færre screeninger i Livmorhalsprogrammet. 

Selv om dagens vaksine beskytter mot kreft som skyldes de mest aggressive HPV-typene, HPV 16 og 18, vil det fortsatt være nødvendig å screene kvinner for å finne de tilfellene som denne vaksinen ikke forebygger. Cirka halvparten av forstadiene til livmorhalskreft skyldes andre HPV subtyper enn 16 og 18. Ved å beskytte direkte mot flest mulig HPV-typer vil det bli færre infeksjoner og færre positive tester som må følges opp, og færre kvinner må behandles for forstadier og kreft. Dette vil lette belastningen på primær- og spesialisthelsetjenesten betraktelig. 

Humant papillomavirus (HPV) kan gi kreft i livmorhals, vagina, vulva, i munnhule og svelg, i anus og på penis. De fleste land har valgt å innføre Gardasil9 som foretrukket HPV-vaksine i sine nasjonale vaksinasjonsprogrammer. Gardasil9 beskytter direkte mot ni HPV-typer (6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52, 58). Norge gir vaksinen Cervarix, som dekker to HPV-typer (16 og 18), og har kryssbeskyttelse mot noen andre kreftfremkallende HPV typer. 

Gardasil9 tilbyr beskyttelse mot HPV-typer 6 og 11, som er hovedårsakene til kjønnsvorter og vorteliknende utvekster i strupen og luftveier (RRP). Dette er en meget kostnadskrevende sykdom med store implikasjoner for de som rammes. Disse HPV-typene er ikke dekket av Cervarix. Kjønnsvorter er vanligst hos yngre pasienter, og beskyttelse mot kjønnsvorter er ikke bare en medisinsk fordel, men også en psykososial fordel, da tilstanden kan medføre betydelig psykisk belastning, dårligere seksuell helse og stigma. 

Uten et vaksinebytte blir Norge et av få land i Europa hvor kjønnsvorter og RRP fortsatt finnes, med de lidelsene dette medfører. På sikt koster dette uendelig mye mer enn å bytte vaksine. 

God samfunnsøkonomi

En nedskalering av Livmorhalsprogrammet kan alene gi besparelse på 150 millioner kroner per vaksinerte årskull i løpet av livet. Det koster anslagsvis 35 millioner kroner i året å behandle pasienter med RRP, og 64 millioner kroner å behandle kjønnsvorter i dag. 

Selv om Gardasil9 er dyrere per dose enn Cervarix, vil den bredere beskyttelsen gi innsparinger på sikt. Tar man med indirekte kostnader som tap av produktivitet, og andre samfunnsøkonomiske belastninger, blir beløpene betydelig høyere.

Høy tillit og god vaksinedekning er den viktigste beskyttelsen mot HPV-relaterte sykdommer, og er svært viktig å bevare. I Norge er det stadig flere foreldre som tar barna sine ut av barnevaksinasjonsprogrammet for å gi dem Gardasil9 i stedet for Cervarix. En slik utvikling er uheldig og kan bidra til et økende sosioøkonomisk skille. 

Våre naboland har for lengst gått over til å vaksinere barna med Gardasil9 da denne gir bredere dekning mot kreftfremkallende HPV, og også dekker mot kjønnsvorter og RRP. I Danmark gjorde man endringen både for å øke vaksinasjonsgraden, gi en bedre vaksine og for å bedre tilliten til barnevaksinasjonsprogrammet. I Sverige anså man at vaksinene ikke var sammenliknbare og lyste ikke en gang ut anbud i 2018. 

Tidligere i år skrev vi en kronikk hvor vi stilte spørsmål med dagens HPV-vaksinasjon i barnevaksinasjonsprogrammet. Det har også vært andre opprop:

• Ønsker Gardasil 9 som HPV-vaksine: – Synes man skal ha tilgang på det beste – NRK Innlandet – Lokale nyheter, TV og radio

• Leger betaler for annen HPV-vaksine til egne barn – NRK Vestfold og Telemark – Lokale nyheter, TV og radio

Basert på tall fra Legemiddelregisteret har det vært en økning av barn mellom 10 og 14 år som mottar Gardasil9 privat. I 2019 gjaldt dette 313 barn, og i 2023 2,503 barn, altså en økning på 800 prosent på fire år. For voksne som vaksineres mot HPV ble det solgt 37,323 enkeltdoser med Gardasil9 og 1,232 enkeltdoser med Cervarix i 2023. Dette gir grunn til bekymring for at tilliten til at myndighetene velger den beste HPV-vaksinen for barna våre svekkes. 

Et politisk valg

Nye medikamenter som innføres i Norge vurderes i Beslutningsforum, hvor et bredt spekter av involverte, eksempelvis sykehusene, spesialisthelsetjenesten, pasientforeninger og FHI får gitt sine innspill for en helhetlig vurdering. Dette gjelder ikke for vaksiner, og det bidrar også til at samfunnskostnadene ved dagens HPV-vaksinering ikke belyses. 

Disse sykdommene håndteres i både primær- og spesialisthelsetjenesten samt gjennom det nasjonale Livmorhalsprogrammet. Dette krever en mer helhetlig tilnærming enn dagens system. 

Det er altså et politisk valg å se på den samfunnsmessige betydningen av et HPV-vaksineskifte, slik våre nabolands politikere har gjort. Vi håper helseministeren forstår dette før toget går nok en gang uten at vi får til denne viktige endringen både for befolkningen, men også for samfunnsøkonomien.

Kronikken er skrevet av:

Andreas Hopland, overlege i urologi, kreftkirurgisk avdeling, Radiumhospitalet, OUS, på vegne av:

• Ingrid Stenstadvold Ross, Generalsekretær i Kreftforeningen

• Ragnar Sande, Norsk Gynekologisk Forening

• Kjell Magne Russnes, Norsk Urologisk Cancer Gruppe

• Trine Årvold, Sex og Samfunn

• Kjell Kristian Røkenes og Magnus Hilland, Norsk Forening for otorhinolaryngologi, hode- og halskirurgi

• Harriet Birke, Norsk Urologisk Forening

• Sveinung Wergeland Sørbye, Norsk Forening for Klinisk Cytologi

• Ingeborg Margrethe Bachmann, Norsk Forening for dermatologi og venereologi

• Åse Haugstvedt, Olafiaklinikken

• Daniel Heinrich, Norsk Onkologisk Forening

• Magnar Johansen, Norsk Gastrointestinal Cancer Gruppe – Colorectal

• Eirik Kjus Aahlin, Norsk Gastrointestinal Cancergruppe, øsofagus/ventrikkel