«Hjertet og hjernen - organene som er sterkest knyttet til hverandre»

Akutt behandling ved hjerneslag var sentralt tema på konferansen. Dette er et felt i stor utvikling og helt nye sentrale studier ble gjennomgått, blant annet nye studier på trombektomi ved middels store hjernekar (MeVO), der både den europeiske DISTAL-studien og den kanadisk-ledede ESCAPE-MEVO-studien som ble publisert i New England Journal of Medicine, var nøytrale. 

Ved denne typen karokklusjoner i hjernen har trombolyse mye bedre effekt enn ved store karokklusjoner. Men siste ord er nok ikke sagt i den saken. Også på storkarokklusjoner slet man lenge med å vise effekt, blant annet på grunn av selektiv inklusjon i studiene. 

I klinisk praksis gjøres trombektomi ved MeVO i en viss grad med nytteeffekt. Med videre utvikling i teknikker og i utstyret som brukes vil det komme mer informasjon om nytteeffekten ved hjerneslag som skyldes MeVO. Men resultatene fra studiene viser at man er i ferd med å ta ut en del av potensialet på denne relativt nye behandlingen ved hjerneslag. 

Imidlertid er prognosen ved mange typer hjerneslag svært alvorlig, og det er behov for nye typer behandlinger, hvilket også ble gjennomgått på konferansen. Resultater fra utprøving av midler mot nevrotoksiske reaksjoner som oppstår umiddelbart ved akutt hjerneslag og surstoffmangel i hjernen ble tatt opp. 

Her har det norske miljøet bidratt solid, blant annet til studier publisert i Lancet og Lancet Neurology sist uke med ESCAPE-NEXT. Og det er på vei nye studier, blant annet ledet fra Oslo universitetssykehus (OUS), med behandling mot inflammasjon i hjernevevet som oppstår som følge av surstoffmangel i den akutte fasen av hjerneslag.

Hjertesvikt var et av mange tema som ble dekket på konferansen. Professor Peder Langeland Myhre ved Universitetet i Oslo (UiO) og OUS holdt et veldig inspirerende foredrag som jeg tror kommer til å få innvirkning på hvordan deltakerne forholder seg til hjertesvikt når de kommer tilbake til pasientene. 

Hjertesvikt er veldig vanlig ved hjerneslag – og motsatt - hjerneslag er veldig vanlig ved hjertesvikt. Hjertesvikt og hjerneslag har mange delte risikofaktorer og «vi må sammen gjøre det vi kan for å redusere totalrisikoen for pasienten», uttalte Myhre.

Det er anslått at cirka 100 000 nordmenn lever med hjertesvikt, og det er cirka 35 000 innleggelser for hjertesvikt per år i Norge. Hjertesvikt er en alvorlig tilstand med dårlig prognose, og rask og riktig behandling er avgjørende for å bedre overlevelse, sykdomsforløp og livskvalitet. 

Hjertesvikt deles inn i tre kategorier: Hjertesvikt med redusert (HFrEF), moderat redusert (HFmrEF) og bevart ejeksjonsfraksjon (HFpEF). Mange har udiagnostisert hjertesvikt, oftest av typen HFpEF. «Vi har fantastisk hjertesviktbehandling som forbedrer overlevelse og livskvalitet», uttalte Myhre. 

Han gikk gjennom anbefalt behandling av HFrEF med kombinasjon av fire medikamentklasser: RAAS-hemmere, betablokkere, aldosteronantagonist og SGLT2-hemmer. Han gikk også gjennom behandlingsprinsipper som gjelder for alle typer hjertesvikt og understreket komorbiditeter som bør behandles optimalt. 

I klinisk praksis er det mange som ikke får optimal behandlingen per i dag. Jeg tror det er behov for mer kunnskap hos de som behandler pasientene i slagenhetene, rehab og allmennpraksis for å bedre dette.

Hjerteklaff-sykdom, atrieflimmer og andre kardioemboliske årsaker til hjerneslag var tema i flere sesjoner. I en inspirerende pro et contra (for og imot)-sesjon gikk thoraxkirurg Mari-Liis Kaljusto og kardiolog Christian Eek gjennom viktige forskjeller på åpen kirurgi og endovaskulære behandling ved koronarsykdom og klaffefeil, og hvordan disse behandlingsalternativene står godt til hverandre. Legene demonstrerte utmerket hvordan det gode tverrfaglige samarbeidet er så viktig for at resultatene blir best mulig. 

Et annet godt eksempel på nytten av sterkt tverrfaglig samarbeid ble gjennomgått av vaskulær nevrokirurg Markus Wiedmann, som viste hvordan det er mulig med mikrokirurgiske teknikker å hente ut embolier i hjernen når endovaskulære teknikker i enkelte tilfeller ikke mulig.

Oppdaterte retningslinjer om blant annet blodtrykksbehandling og atrieflimmer-behandling ble også gjennomgått. At kjønn ikke lenger teller i risikoskåren for atrieflimmer (CHA2DS2-VA), var noe alle i salen fikk med seg, da professor Dan Atar gikk gjennom behandling av atrieflimmer. Det ble godt vist hvordan kardiologi-miljøet mestrer å få rask oppdatering av retningslinjene i bruk i Norge. Men det er et paradoks at ventetidene til ablasjonsbehandling ved atrieflimmer nå igjen er oppe i 12-14 måneder. Det var ett av mange tema som ble diskutert videre i pausene.

Fysisk aktivitet som medisin ble understreket av flere foredragsholdere, ikke minst allmennlege Ole-Petter Hjelle i starten av konferansen, og kardiolog Elisabeth Vesterbekkmoen fra St. Olavs Hospital med konferansens siste foredag. 

Fysisk aktivitet er en veletablert primær- og sekundærfremmende strategi mot mange kroniske sykdommer, og kan gi minst 30 prosent reduksjon i dødelighet og sykelighet. Jeg tror flere fikk med seg råd og inspirasjon som kan være nyttig både ovenfor pasienten og til egen treningshverdag.

Det var utrolig inspirerende å få lede en slik tverrfaglig kongress med så stort engasjement fra salen og ekstremt dyktige kolleger. Jeg ser fram til neste konferanse i februar 2026!