Norge har store handelsbarrierer på legemidler – hva gjør vi med det?

Prinsippet er enkelt, nesten brutalt: Det andre land gjør mot USA, skal USA gjøre tilbake. Likevel er ikke Trumps nye tollsatser basert på faktiske satser andre land har satt mot amerikanske varer, men snarere på summen av det Trump-administrasjonen mener er handelsbarrierer som hindrer amerikansk eksport. Dette er en radikal og dramatisk dreining av handelspolitikken.

Direkte angrep 

Det er ærlig talt vanskelig å formidle hvor stort dette egentlig er. Vi snakker om et direkte angrep på en globaliseringsmodell som har vært førende gjennom store deler av våre liv. Globaliseringen har gjort at vi nesten har glemt hva geografi betyr. En fabrikk i Ohio og en fabrikk i Kina har vært omtrent likeverdige – så lenge de kan produsere varer billig og effektivt. Forbrukerne har krevd lave priser, og de lave prisene har kommet fra land som Kina, Vietnam og Mexico. 

Nå er signalene fra Washington at globalisering er skadelig, at produksjonen skal trekkes hjem og at andre land som skader amerikansk eksport skal møtes med samme mynt. Dette er et enormt ideologisk skifte.

Fra matvarer til legemidler – hva er forskjellen?

Det er velkjent at Norge har skyhøy toll på matvarer - kjøtt og melk må tolles inn til over 400 prosent beskyttelsestoll - som innebærer at nesten ingen matvarer importeres til glede for bønder, dagligvarekjedene og matvareindustrien. 

Men hva med legemiddelmarkedet? Her finnes ingen tradisjonelle tollsatser. 

Likevel peker en fersk rapport fra USAs handelsorgan USTR tydelig på at Norge har bygget opp handelsbarrierer gjennom avgifter og innkjøpsprosesser som holder amerikanske produkter ute.

Derfor reagerer USA: Høye avgifter og lave priser

Norge er et av svært få europeiske land med full moms (25 prosent) på legemidler. 

Og det stopper ikke der: USA betaler gjerne 2-4 ganger mer for akkurat samme legemidler enn det vi gjør i Norge og resten av Europa.

Et komplekst og effektivt system står bak de enorme prisforskjellene. Videre setter norske myndigheter makspriser basert på Europas laveste prisnivå, før Sykehusinnkjøp presser prisene ytterligere ned gjennom tøffe forhandlinger og anbudskonkurranser. Resultatet er at amerikanske legemiddelselskaper må selge produktene med betydelige rabatter i Norge – langt under prisnivået i USA.

Hva er konsekvensene av Norges lavpris-politikk på legemidler?

USA betaler vanligvis 2-4 ganger høyere priser på identiske legemidler enn det vi gjør i Norge og resten av Europa. Dette har formet globale strategier hos legemiddelprodusentene, som henter inn store deler av sitt overskudd fra det amerikanske markedet. På sett og vis har velferdsstatene i Europa blitt gratispassasjerer, mens USA betaler premiumpriser - eller “top dollar” som Trump ville sagt det. 

Kan USA presse Norge til endringer?

USTR-rapporten (side 290) beskriver norske innkjøpsprosedyrer som uforutsigbare og lite transparente. Amerikanske legemiddelselskaper er frustrerte over lekkasjer av konfidensiell prisinformasjon, kan vi lese. Dette er ikke nytt, men presset fra USA er nå mer synlig og målrettet. Spørsmålet er om norske politikere vil bøye av. Historisk sett har Norge hatt bred konsensus om å holde legemiddelprisene lave.

Prioriteringsmeldingen – en åpning for mer transparens?

Regjeringen åpnet nylig døren for mer åpenhet gjennom Prioriteringsmeldingen. Der skisseres det at staten skal være mer transparent om sin betalingsvilje per kvalitetsjusterte leveår (QALY). Dette er et viktig skritt mot større åpenhet, selv om mye fortsatt holdes hemmelig grunnet konfidensielle priser.

Hva bør Norge gjøre nå? – En vanskelig balanse

Det er tvilsomt at norske politikere vil etterkomme alle amerikanske krav fullt ut – men er dagens situasjon bærekraftig? Tiden er moden for en grundig debatt om hvor grensen bør gå mellom å sikre lave legemiddelpriser for norske pasienter og samtidig bevare gode relasjoner med vår viktige handelspartner og allierte, USA.