«Skal vi virkelig prioritere rike og friske framfor fattige og syke?»

I en artikkel hos HealthTalk siteres det fra en podcast der Jens T. Østby, direktør for markedstilgang og legemiddelpolitikk i Bristol Myers Squibb, tar til orde for at personer som kan bidra til høyere verdiskapning i samfunnet, bør komme før i helsekøen enn pasientgrupper som ikke kan bli mer arbeidsføre. 

Bakgrunnen for utsagnet er en bekymring for bærekraften i velferdsstaten når befolkningen blir stadig eldre, en stor andel av personer i arbeidsfør alder står utenfor jobb eller utdanning, og økende trygde- og helseutgifter. Med forbehold om at vi ikke har hørt podcasten, deler vi Østbys bekymring og er enig i diagnosen, men ikke i behandlingen. Svaret kan ikke være å innføre prioriteringskriterier som vil forsterke sosial ulikhet i helse. 

Det har over mange år vært gjort et grundig arbeid med prioriteringskriterier for helsetjenesten. Vi er enig i at det er nødvendig å prioritere slik at vi skal få mest mulig ut av begrensede ressurser i helsevesenet, særlig i en tid der behovet for kompleks helsehjelp er forventet å øke. Men utfordringen ligger ikke først og fremst i behovet for et nytt prioriteringsprinsipp fordi dagens kriterier er for dårlige. Utfordringen er at de i for liten grad følges opp i reelle prioriteringer. 

– Nødvendig at vi prioriterer helsehjelp til pasienter i arbeidsfør alder

Dagens prioriteringskriterier bygger på likhetsprinsippet og på prinsippet om menneskets egenverdi. Å ta inn et såkalt samfunnsperspektiv i prioriteringskriteriene, der potensiell fremtidig verdiskapning skal være førende, er å i realiteten å verdsette menneskers produktivitet eller verdiskapning gjennom jobb, som et hensyn ved prioriteringer. Om man skulle følge dette resonnementet fullt ut, kan det i ytterste konsekvens innebære å prioritere høytlønte fremfor lavtlønte i helsevesenet.

Retten til helse er forankret i de internasjonale menneskerettighetene, som Norge har ratifisert, og hvor likhetsprinsippet ligger til grunn. Å prioritere helsehjelp utfra et verdiskapningspotensiale rokker ved disse verdiene. Det kan påvirke beslutninger på individnivå, som vil forsterke den sosiale ulikheten i befolkningen. 

Helseproblemer er ikke jevnt fordelt i befolkningen, men har en klar sosioøkonomisk gradient. Helse, livskvalitet og død følger sosial status systematisk, uavhengig av om vi definerer sosial status som inntekt eller utdanning. Ved å prioritere produktivitet eller verdiskaping, vil vi bidra til å forsterke sosial ulikhet i helse, som i stor grad er samfunnsskapt. Grupper med kroniske sykdommer som hindrer eller reduserer deres arbeidsmarkedsdeltagelse vil sakke akterut i forhold til mer privilegerte grupper når samfunnets felles helsetjenesteressurser skal fordeles. Dette er i konflikt med likhetsprinsippet og kan komme til å svekke tilliten til den universelle helsetjenesten. 

Vi kan ikke innføre kriterier for prioriteringer som systematisk vil prioritere rike og friske framfor fattige og syke.