OUS-overlege Kjetil Boye har undersøkt hvorfor menn med GIST har dårligere utfall enn kvinner

ASCO, CHICAGO (HealthTalk): Ifølge Boye, som er spesialist på sarkomer (fellesbetegnelse på en krefttype som oppstår i kroppens bevegelsesapparat og bindevev), så har det lenge vært kjent i fagmiljøet at det er en kjønnsforskjell når det gjelder prognose hos pasienter med gastrointestinale stromal tumor (GIST), uten at man egentlig vet hvorfor det er slik.

– Kjønnsforskjellen består kort og godt i at kvinner med GIST har en bedre prognose enn menn med GIST. Det ser ut som om kvinner og menn har omtrent samme risiko for å få GIST, men det går dårligere med menn enn med kvinner.

Svulst i magesekk verre for menn

Målet til Boye og forskergruppen var å prøve å bli klokere på årsaken til forskjellene gjennom deres materiale på lokaliserte GIST-er.

– I tidligere studier har vi brukt materiale fra pasienter som er operert på Oslo universitetssykehus (OUS) fra år 2000 til 2017. Det er totalt 409 pasienter. Det er et rimelig stort materiale i denne sammenhengen, med en sjelden undergruppe som dette.

GIST-er oppstår hovedsakelig i magesekken (cirka to tredeler av pasientene) eller tynntarmen (cirka én tredel av pasientene).

– Det vi så var at kvinner og menn har nøyaktig lik prognose når svulsten oppstår utenfor magesekken. Hos pasienter som hadde svulsten i magesekken, så har menn i dette materialet omtrent dobbelt så stor risiko for å få tilbakefall, som kvinner.

Resultatene fra studien viser ifølge Boye en statistisk signifikant forskjell, og forskerne tror derfor at det nettopp er slik for disse pasientene.

– Med en forskjell på drøyt «to-gangeren», så er det en forskjell vi oppfatter som klinisk betydningsfull, i tillegg til at den er statistisk signifikant.

Forskerne forsøkte å gå videre i materialet for å se på om det å være mann kan knyttes til andre kjente, prognostiske faktorer.

– Det finnes en liten håndfull kjente, prognostiske faktorer for lokaliserte GIST-er. For de fleste kjente, prognostiske faktorene er det ingen sammenheng med kjønn. Vi ser at menn har litt større svulster enn kvinner, i gjennomsnitt cirka en centimeter. Det er ingen stor forskjell, men den var også statistisk signifikant.

Mutasjoner var sentrale

Det viktigste funnet var allikevel kanskje at GIST-ene var karakterisert ved bestemte mutasjoner. Nesten alle GIST-er har en bestemt, sykdomsgivende mutasjon. Det er en del ulike mutasjoner, og noen av mutasjonene er assosiert med en dårligere prognose enn andre.

– Det vi så var at menn med svulster i magesekken hadde mye høyere risiko for å ha mutasjoner som er assosiert med et aggressivt forløp.

Forskerne oppdaget også at hvis de justerte for mutasjonen i overlevelsesanalysene, så forsvant betydningen av kjønn.

– Dette var en indikasjon på at den prognostiske forskjellen vi ser er knyttet til mutasjonen, og ikke til kjønn som en selvstendig prognostisk faktor.

Ifølge OUS-onkologen blir tallene ganske små når man bryter dem videre ned i subgrupper.

– Selv om det var slik at menn vesentlig oftere hadde denne mutasjonen som er assosiert med et aggressivt forløp, nesten dobbelt så dårlig prognose, og at det var statistisk signifikant, så er tallene såpass små. Så dette krever validering i en annen separat kohort, sier Boye.

Skal validere dataene

Forskerne er nå i gang med å validere resultatene, både gjennom et samarbeid med universitetssykehuset i Gøteborg, som har en tilsvarende kohort, og å se på data fra Kreftregisteret og kvalitetsregisteret for sarkom.

– Der er det ikke detaljerte data om mutasjon, men vi vil se om vi kan finne de samme forskjellene med tanke på magesekk versus ikke magesekk, med lokalisert sykdom, som vi ser i vårt materiale.

– Helt til slutt: Hva vil du trekke frem som det faglige høydepunktet på årets kongress?

– Det var i år ingen store nyheter innen sarkomfeltet, i alle fall ingenting som umiddelbart vil endre vår praksis. Som alltid er det interessante, litt mindre studier, men ingen praksisendrende eller randomiserte fase 3-data som blir presentert. Jeg vil derfor ikke trekke frem en enkelt studie, avslutter Boye.