Helsetopp advarer mot å innføre et A og B-lag blant norske pasienter

Tirsdag arrangerte helseminister Ingvild Kjerkol et møte hvor 30 organisasjoner og etater ble invitert til å komme med innspill til den bebudede Prioriteringsmeldingen. 

I sitt innlegg advarte direktør Audun Hågå i Direktoratet for medisinske produkter mot å svekke de etablerte prioriteringskriteriene – alvorlighetskriteriet, nyttekriteriet og ressurskriteriet – til fordel for å legge større vekt på helsetiltakenes bidrag til verdiskaping i samfunnet - det såkalte samfunnsperspektivet. I et intervju med HealthTalk etter møtet, utdyper han sitt og direktoratets synspunkt. 

I kraft av sin stilling er Hågå en av de mektigste personene i helse-Norge.

Det norske helsesystemet er i dag et sentralt politisk instrument for rettferdig fordeling - og ikke et verktøy for å skape økt samfunnsøkonomisk effektivitet. Og slik bør det fortsatt være i henhold til Hågå. 

Enkelt sagt vil vektlegging av samfunnsperspektivet bety en økt prioritering av pasientgrupper som i større grad bidrar til den materielle verdiskapingen i samfunnet, men med risiko for at andre grupper får et absolutt- eller relativt sett dårligere helsetilbud.

– Vi vil beholde dagens prioriteringsprinsipper for å ikke å komme i en situasjon der de som er i jobb skal verdsettes veldig mye høyere enn barn eller pasientgrupper som ikke kan jobbe - som eldre og andre trygdede, sier Hågå. 

Likeverdige helsetjenester

MS koster samfunnet 12 milliarder

Spørsmålet om nye kriterier for pasientprioritering er aktualisert som følge av at Helseministeren har nedsatt tre ekspertgrupper som skal gi henne råd i arbeidet med å lage en ny prioriteringsmelding. Den ene ekspertgruppen skal vurdere prinsipielle og praktiske aspekter ved anvendelsen av et helsetjenesteperspektiv opp mot et samfunnsperspektiv når det gjøres prioriteringsvurderinger i helse- og omsorgstjenesten. En større vektlegging av et samfunnsperspektiv innebærer prioritering av pasientgrupper som kan bidra til verdiskapingen, og som trolig vil bety at andre grupper som eldre og uføretrygdede kan tape. 

– Dette er en vanskelig debatt. Skal vi beholde det perspektivet vi har nå - et helsetjenesteperspektiv - eller skal vi ta mer hensyn til samfunnsperspektivet som ser på nytten av en ny teknologi som for eksempel kan føre til at pasienter kommer raskt tilbake i arbeid? Det vil innebære at man må nedprioritere behandlinger der det koster mer at pasientene lever lenger. Da er vi inne i krevende etiske problemstillinger. Vår anbefaling er å beholde det perspektivet vi har, sier Hågå. 

I strid 

Hågå gjør det klart at det å hensynta de ulike helsetiltakenes bidrag til samfunnets verdiskaping ved prioriteringer om hvem som skal få tilgang til offentlig helsehjelp, er i strid med den gjeldende prioriteringsmeldingen. 

 – Tror du det er politisk mulig å få gjennomslag for et slikt nytt verdiskapningsperspektiv inn i regjeringens meldingsarbeid? 

– Dette er jo det en av ekspertgruppene skal belyse. Arbeidet ledes av professor Hans Olav Melberg, og jeg er sikker på at dette kommer til å bli godt ivaretatt.

Dette er dagens prioriteringsprinsipper 

Prinsippene som i dag gjelder for norsk helsetjeneste bygger på anbefalingene fra det såkalte Lønning-II-utvalget, og stammer helt tilbake fra 1997. Dette utvalget konkluderte med at det er tre kriterier som alle er relevante i prioriteringssammenheng: 

• Tilstandens alvorlighet (alvorlighetskriteriet)

• Tiltakets nytte (nyttekriteriet), samt

• Et rimelig forhold mellom tiltakets kostnader og tiltakets effekt (ressurskriteriet) 

Kriteriene må vurderes samlet: Jo mer alvorlig en tilstand er og jo større nytte et tiltak har, desto høyere ressursbruk kan aksepteres. Stortinget sluttet seg senere til disse anbefalingene, og i 1999 ble de tatt inn i Lov om pasientrettigheter og i 2000 i prioriteringsforskriften. 

Prioriteringsprinsippene som ble lagt til grunn av Lønning II -utvalget er videreført og videreutviklet i Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste — Melding om prioritering (prioriteringsmeldingen) som ble lagt fram i juni 2016. I tillegg er viktige bidrag fra både Norheimutvalget (Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten) og Magnussenutvalget (På ramme alvor - Alvorlighet og prioritering) innarbeidet.

Endret arbeidsevne kan påvirke verdiskapingen i samfunnet og derigjennom skatteinntekter, offentlige velferdsytelser samt pasienter og pårørendes privatøkonomi. Slike effekter, som kalles produksjonseffekter, tas det ikke hensyn til i dag. 

Dersom samfunnsøkonomisk effektivitet tillegges økt vekt i prioriteringen av pasienter, vil pasientgrupper som ikke er eller kan bli arbeidsføre, få relativt sett lavere prioritet. 

I en kronikk i Tidsskrift for den Norske Legeforening skriver helseøkonomene Jens Torup Østby og Ivar Sønbø Kristiansen at vektlegging av denne såkalte produksjonseffekten kan føre til høyere prioritering av yngre pasientgrupper med kroniske sykdommer i arbeidsfør alder, mens dagens praksis kan være i favør av eldre pasientgrupper med dødelige sykdommer. 

Med den raske utviklingen innen medisinsk teknologi, særlig innen gen- og celleterapier for sjeldne krefttyper og genetiske lidelser, har vi sett en revolusjon innen presisjonsdiagnostikk- og behandling. Muligheten for at pasientene oppnår langtidsoverlevelse og endog kurasjon er betydelig større enn for mer tradisjonell legemiddelbehandling. Denne behandlingen er svært kostbar og vektlegging av produksjonseffekter vil kunne få store konsekvenser for hvem i Norge som vil få tilgang til slik behandling.