Helseforsikring gir kreftpasient Tina Schau mer tid: – Dette handler om å overleve.

Høsten 2019 hadde Tina Schau vært syk i noen måneder uten at legen hennes klarte å finne ut hva som feilte henne. I november den høsten ble Schau, som bor i Stavern, akutt syk og ble lagt inn på Sykehuset Vestfold. Det var der hun første gangen ble diagnostisert med gynekologisk kreft med spredning i siste stadium.

– Det hadde da gått så langt at det ikke var noe mer de kunne gjøre med det. Det var en tøff beskjed å få, sier Schau til HealthTalk.

Opererte vekk kreften

Kreftpasienten fikk beskjed om at hun skulle få alt de hadde av tilgjengelig behandling, men at dette ikke var mer enn cellegift i det stadiet av kreftsykdommen som Schau var i.

– Det var usikkert om cellegiften ville virke, men den virket, og den tok faktisk kreften ned såpass mye at jeg ble sendt til Radiumhospitalet for å operere vekk det som var synlig, forteller Schau.

Hun skryter av god støtte og oppfølging fra de ansatte på Radiumhospitalet, og sier hun ble godt tatt imot og passet på med tanke på at det var en svært smertefull operasjon.

– Kreften var nå fjernet, men jeg visste at den var sluppet løs inne i systemet mitt, og da jeg kom ut fra sykehuset sommeren 2020, så visste jeg ikke helt hvor veien ville gå videre.

Fikk ikke medisin hun ville prøve

Schau hadde selv lest om at PARP-hemmeren Lynparza (olaparib) ble brukt i andre land for pasienter med samme kreftsykdom som henne, og Schau søkte om å få prøve ut medisinen i det offentlige helsevesenet. Svaret var nedslående.

– Jeg fikk beskjed om at Beslutningsforum hadde bestemt at behandlingen kun skulle godkjennes som andrelinjebehandling, og ikke som førstelinjebehandling. Jeg ble lei meg. Samtidig forstod jeg at det ikke var min lege som bestemte dette. Dette var en dyr medisin, og det var den gangen litt mer usikkert hvor vellykket denne medisinen var.

Tina Schau var nå blitt midlertidig frisk, men visste at kreften ville komme tilbake. Det fantes en mulig medisin å prøve ut, men den kunne ikke staten betale for. Situasjonen skapte usikkerhet og bekymring.

Rask prosess gjennom forsikringen

Likevel skulle nye muligheter snart manifestere seg. I en samtale med en jobbkollega om utfordringene, ble Tina utfordret til å ta kontakt med helseforsikringen som hun hadde gjennom jobben sin.

– Jeg hadde ikke tenkt tanken i det hele tatt. Det er de offentlige sykehusene som er pliktige å behandle og hjelpe meg, og det er de jeg stoler på. De har den beste og største ekspertisen. Men nå stod jeg uten videre tilbud, og jeg var frisk, men visste at jeg ville bli syk igjen. Man blir redd. Det brenner litt i salongbordet, men det er ikke full fyr i huset ennå. Og du ønsker at noen skal komme og slukke brannen. Jeg fikk tilbud om både psykolog og sosionom, og de har vært god støtte, men de tar ikke vekk frykten for hva som kommer til å skje, sier Schau.

Norges to private kreftklinikker har rekordvekst

Kort tid etter samtalen med kollegaen ringte Schau forsikringsselskapet If.

– Jeg snakket med en fantastisk hyggelig og imøtekommende dame, og ble møtt med en helt annen type medfølelse enn jeg var vant med. Hun sa med en gang at dette skulle de gjøre noe med, og sa de skulle ringe meg tilbake senere.

Vil du lese flere slike artikler? Meld deg på vårt gratis nyhetsbrev her!

Allerede samme ettermiddag ringte forsikringsselskapet tilbake og sa de ville få innhentet papirene hennes og få sendt dem til den private kreftlegen Marius Normann ved Kreftklinikken i Oslo.

– Kun fire dager etter at jeg første gang ringte forsikringsselskapet fikk jeg beskjed om at den nye kreftmedisinen var på vei, og at jeg snart kunne starte opp behandlingen, forteller hun.

Ikke en kur

Nesten på dagen, åtte uker etter siste cellegiftkur, ble Schau satt på behandling med Lynparza.

– Medisinen virket bra. Kreften kom ikke tilbake, og jeg kunne gå tilbake på jobb og leve et normalt liv. Og den holdt sykdommen i sjakk i nesten halvannet år.

Kreften kom tilbake i begynnelsen av 2023. Schau fikk tilbud om en ny lavdose cellegift på Sykehuset Vestfold som skulle tas over ti uker, men den fungerte ikke som den skulle, og den ga henne samtidig ganske kraftige bivirkninger.

– Jeg ringte igjen forsikringen, og fikk beskjed om at jeg kunne prøve ut en annen vedlikeholdsmedisin, Piqray (alpelisib). Denne har ikke vært brukt noe særlig tidligere mot min type kreft. Disse to - Lynparza og Piqray - har jeg gått på sammen nå en periode, og de har gjort at jeg har kunnet hatt en bra sommer der jeg har kunnet være med på det meste, sier Schau.

Men nå begynner også disse to medisinenes virkning å avta, og hun skal nå sammen med kreftlege Marius Normann på Kreftklinikken finne ut av hvordan de vil gå videre.

– Jeg er realistisk, og med tanke på den diagnosen jeg har, er hver dag jeg fungerer godt en stor seier. Jeg må hele tiden gjøre mine egne avveininger.

Klandrer ikke offentlig helsevesen

– Hvilke tanker gjør du deg rundt det faktum at du måtte bruke din private helseforsikring i behandlingen av din kreftsykdom?

– Det er vanskelig for de ansatte i det offentlige helsevesenet, der man konstant må tenke helhetlig rundt økonomien. Det vil hele tiden komme nye kreftpasienter etter meg, og hvor mye ressurser skal de da bruke på meg som de uansett ikke kan redde? Det er kanskje der jeg tror at privat helseforsikring har en god funksjon.

Schau er derfor klar på at hun aldri har klandret noen i det offentlige helsevesenet for at hun ikke fikk ja til å prøve visse medisiner.

– Dette er nok i større grad et politisk spørsmål. Jeg har aldri følt noe annet enn at de vil meg vel, og jeg vet de blir lei seg når de må si nei. Jeg ser den menneskelige siden. Det må være tøft å være lege og si nei til pasienten sin når man bare har et visst antall kroner å bruke.

Supplement, ikke erstatning

Hun mener den private helseforsikringen i hennes tilfelle har vært et viktig supplement til det hun ble tilbudt i den offentlige helsetjenesten.

– Forsikringsselskapet har innfridd det de har sagt at de skal innfri, og de har også gitt meg muligheten til å få en oppfølging fra Kreftklinikken der jeg har hatt mulighet til å ringe direkte og snakke med kreftlegen dersom noe bekymrer meg. Noe lignende hadde ikke vært mulig å få til i det offentlige.

Hun er likevel veldig klar på at den private helsetjenesten ikke kan eller bør erstatte den offentlige.

– Legene i det offentlige har en utrolig bred kunnskap, og har svært mye behandlingserfaring. Det skal man ikke se ned på eller kimse av. Men jeg mener det samtidig er veldig viktig at man bruker helseforsikringen så man ikke blir stående i køer og vente, i en situasjon der tid er veldig viktig, og der tid kan være avgjørende for overlevelse. I tillegg kan forsikringen sikre deg medisiner som ennå ikke er innført i den norske offentlige helsetjenesten.

Schau, som selv har erfart viktigheten av denne typen forsikring, bekymrer seg for politiske diskusjoner om å forby helseforsikringer for de som jobber i offentlige virksomheter og streng regulering av nye etableringer av private klinikker.

– Det kan i alle fall ikke skje før vi har et ordentlig fungerende system i det offentlige. Vi kan ikke ta bort det som fungerer før man har erstattet det med noe annet som fungerer. Når mange bedrifter nå betaler inn masse til forsikringsselskapene, avlaster man det offentlige helsevesenet, sier Schau, og avslutter.

– Dette handler ikke om å snike i køene. Dette handler om å overleve.