Statssekretær ga sniktitt inn i arbeidet med ny prioriteringsmelding

– Det er ingen tvil: Vi har en helse- og omsorgstjeneste i verdensklasse. Noe av grunnen til det er at vi evner å prioritere. Vi evner å lukke noen dør, så flest mulige andre dører står åpne for flest mulig folk, sa Bekeng da han innledet til prioriteringsdebatt på et halvdagsseminar om prioriteringer i helsevesenet, som Legemiddelindustrien (LMI) arrangerte mandag.

Finner ikke preferanser i samfunnsøkonomiske analyser

Bekeng minte de fremmøtte tidlig om hva som er dagens tre kriterier for prioritering i helsevesenet: Nytte, ressurs og alvorlighet.

– Et samfunnsøkonomisk grunnproblem er at den samfunnsøkonomiske analysen ikke alltid kan brukes for å finne ut av hva folks preferanser egentlig er, sa Bekeng, som viste til Flekkefjord-sakene om alvorlige feilbehandlinger ved lokalsykehuset i Flekkefjord.

– Det var mange saker om alvorlige feil ved sykehuset over tid, og det var systemiske utfordringer. Reaksjonen lokalt ble å hegne om sykehuset: Det skulle være der, og de skulle ha samme type behandling fremover. Dette er et eksempel på at folks preferanser ikke nødvendigvis er noe man finner ut gjennom analyser. Det er en magefølelse.

Tre ekspertgrupper

En del av debatten rundt den kommende prioriteringsmeldingen er om det skal være en Norsk offentlig utredning (NOU) eller ikke, og om det vil kunne innebære inkluderingen av et nytt prioriteringskriterium.

– Et soleklart alternativ har vært å se på alder som et selvstendig kriterium, men vi har valgt å ikke gå videre med det, sa Bekeng.

Planen er nå ifølge statssekretæren at det skal settes ned tre ekspertgrupper som skal se på ulike tema.

– Det første er hvilke gevinster og ressursbruk vi skal legge vekt på. Det skal se på individ versus gruppe - unntak på gruppenivå og individnivå. Det sier seg selv at det er en større betalingsvillighet for individet.

Må vi tenke nytt?

Bekeng viste blant annet til at andre sammenlignbare land sier ja til behandlinger tidligere enn Norge gjør, men at de gjerne gjør det for mindre grupper innledningsvis.

– Norge har en tverrpolitisk tradisjon for at man forhandler om et legemiddel helt til man kan gi det til alle eller nesten alle på indikasjonen. Da blir det tunge forhandlinger. Åpningstilbudet for Kaftrio (legemiddel mot cystisk fibrose red.anm.) var visstnok det samme som driftsbudsjettet for et middels stort sykehus.

Bekeng pekte videre på at det brukes stadig flere ressurser i sykehusene, og ofte på mer og mer spesialiserte sykdommer.

– Dette trekker ressurser som kunne blitt brukt på å få flere i arbeid, noe som går imot alvorlighetskriteriet. Jeg har tidligere uttalt meg om at personellbruken i de totale helse- og omsorgsbudsjettene er problematiske. Vi kan ikke investere i ny teknologi nå som ikke gir oss en ressursbesparelse på personellsiden, sa statssekretæren.

Pekte på åpenehet

Han gikk dermed inn på tid for innføring av nye legemidler, der statssekretæren kom med et lite stikk til industrirepresentantene i salen.

– Dokumentert effekt har blitt vanskelig å tallfeste. To tredeler av ventetiden går til å vente på dokumentasjon, sa Bekeng.

Avslutningsvis pekte han på viktigheten av etterprøvbarhet og åpenehet i prioriteringsprosessene.

– For å få til en god diskusjon om noe er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke, da kan ikke diskusjonene gå bak lukkede dører. Vi må få vite hva som er vektlagt. Da er det også en utfordring at legemiddelprisene er hemmelige. Ekspertgruppen som skal jobbe med dette kommer til å havne i mange dilemmaer, i arbeidet med å utvide rommet for samfunnsøkonomiske vurderinger.