Fant stemmene i hodet

Kenneth Hugdahl er professor i biologisk psykologi og forsker ved Radiologisk avdeling og divisjon psykisk helsevern ved Haukeland Universitetssykehus.

Han har ledet studien “Bruk av fMRI for forståelse av hørselshallusinasjoner ved schizofreni”

Hugdahl har holdt på med dette prosjektet i cirka 10 år etter at han fikk det finansiert gjennom en bevilgning fra det Europeiske Forskningsrådet, ERC Advanced Grant som han igjen fikk fornyet for fem år siden. Støtten går ut i år.

Dette er den mest prestisjefylte bevilgningen en forsker kan få innenfor EU-systemet

-Med denne finansielle ordningen kunne jeg virkelig begynne å forske på og fordype meg i noen ideer jeg hadde.

Ideen

Hugdahl forteller at det er mange symptomer knyttet til diagnosen schizofreni.

Få pasienter har alle symptomer, men noe som går igjen hos de fleste er hørselshallusinasjoner. Derfor hadde han ideen om å forske på dette symptomet i stedet for hele sykdommen.

-Jeg ville forstå hvordan hjernen laget disse stemmene uten noen ytre stimuleringer. Noe i hjernen setter dette i gang, til tross for at det ikke finnes noen ytre lydbølger som ved vanlig opplevelse av en annen stemme.

Pasientene hører vanligvis ikke sin egen stemme. De samme stemmene går ofte igjen, og kan være både kjente og ukjente personer. Et fellestrekk ved de fleste pasientene er at stemmene ofte er veldig negative og vonde i sitt innhold

-Så jeg stilte meg spørsmålet om vi det var mulig å finne ut hvor disse stemmene kom fra, forklare Hugdahl

God forsking trenger en hypotese

-God forskning trenger en god hypotese, forteller Hugdahl.

Derfor hadde han en mistanke om hvor stemmene kom fra da han startet prosjektet. Likevel ville han se på hele hjernen for å ikke gå glipp av noe

Derfor brukte de funksjonell magnet resonans avbildning (fMRI). Den måler hvordan blodet beveger seg i hjernen. Blodet fungerer på mange måter som transportør av hjernens drivstoff, blant annet oksygen, og de delene av hjernen med de mest aktive nevronene trenger mer blod.

-Derfor kunne vi se, basert på hvor det var mest blod, hvilke deler av hjernen som var aktive når pasienten hørte stemmene.

Dirigenten

De bekreftet dermed at hørselshallusinasjoner har sitt opphav i språkområdet i hjernen, og at de oppstår til tross fravær av språklyder. Men:

-Det ingen tenkte på og som jeg stilte meg spørsmål ved, var om hvis det var en feil i språkområdet, hvorfor hørte ikke pasienten stemmen 24 timer i døgnet, 365 dager i året? Ingen pasienter opplever stemmene som konstant, også om det er stor variasjon. Noen vil oppleve stemmene som mer hyppige enn andre, men de aller fleste har pauser.

Så spørsmålet han stilte seg var:

Om stemmene forsvant for så å komme tilbake, hva forårsaket det? Hva skjer i hjernen da?

Det ble fokuset i neste del av studien.

Ved bruk av fMRI fant de også et område i fremre del av hjernen, ventromediale prefrontacortex (VMPFC), der nervecellene viste økt aktivitet noen sekunder før stemmen kom og forsvant.

-Så det vi gjorde var å legge pasienten i den samme MR maskin som vi hadde brukt tidligere, men denne gangen ga vi dem to knapper som de holdt i hånden. En som de skulle trykke på når stemmene startet og en som de skulle trykke på når stemmene forsvant.

På den måten kunne forskerne følge med på det som en film. Fra der pasienten hadde trykket på knappen når stemmene startet gikk de noen sekunder tilbake i tid og oppdaget at 3-5 sekunder før stemmene startet var det høy aktivitet i et område i fremre del av hjernen. Og aktiviteten ble lavere i samme området 3-5 sekunder før pasienten registrerte at stemmen forsvant. Det virket som dette området fungerte litt som en bryter eller en dirigent som satte i gang språkområdet.

Derfor ble spørsmålet, hvis de kunne finne ut hva som skjer i hjernen som får stemmene til å spontant starte og forsvinne, kunne de kanskje fokusere utviklingen av ny behandling på å forlenge de periodene stemmen var borte, eller forhindre at stemmene kommer tilbake.

Men Hugdahl understreker at bryteren ikke skaper stemmene. Språkområdet skaper stemmene. Men språkområdet trenger noe som setter i gang prosessen.

-Konklusjonen vår var derfor at disse stemmene ikke er styrt av ett enkelt område, men heller i et nettverk.

Glutamat og GABA

Noe som inspirerte denne forskningen i utgangspunktet er det faktum at medikamentene brukt til å behandle hørselshallusinasjoner i dag ikke fungerer like godt på alle. Forskerne begynte å se på hvorfor. 30- 40 prosent har nemlig ikke noen god effekt av medikamentene

-Dagens antipsykotiske medikamenter, som pasienter med schizofreni ofte får, er basert på en hypotese fra 50-60 tallet som omhandler at schizofreni medfører forhøyet dopaminnivå. Vi tror mer er involvert.

Teorien var at om det kun er forhøyet nivå av dopamin som var årsaken til schizofreni så burde medikamentene fungere på alle.

Den nye hypotesen ble dermed at en årsak kunne være to andre signalstoffer i hjernen, nemlig glutamat og GABA.

-Så vi gjennomførte en ny undersøkelse, med en litt annerledes MR-metode, som kalles MR spektroskopi (MRS). Vi kunne nå måle nivåene av disse to stoffene i utvalgte områder av hjernen.

Det de oppdaget var at disse pasientene kan ha forhøyet nivå av glutamat eller for lave nivåer av GABA (gamma-amino-butyric acid). Disse stoffene har motsatt effekt av hverandre. Hvor Glutamat fungerer aktiverende, fungerer GABA hemmende. Hugdahl forteller at det er viktig at disse stoffene er i balanse med hverandre, ubalanse kan bety at et område i hjernenettverket er over- eller underaktivert.

De fant ut at hos noen pasienter med schizofreni var glutamat nivået forhøyet i språkområdet mens nivået av GABA er redusert i fremre, frontale deler av hjernen, der blant annet “bryteren” sitter.

De to studiene kan få betydning for pasienter som ikke får effekt av medisiner. De nye resultatene tyder på behandling med ulike former for transkranielle magnetstimulering (TMS) kan bli mer målrettet, og at slike simuleringer skal rettes inn mot fremre under del av frontal cortex for å oppnå maksimal effekt. Kunnskapen om Glutamat og GABA, kan også brukes til å forbedre behandlingsalternativene hos disse pasientene.

Videre forskning

Hugdahl forteller at når det kommer til videre forskning så er det et par ting som er verdt å nevne.

-En ting jeg ikke forstår og gjerne vil finne ut av er hvorfor disse stemmene er så negative og vonde i sitt innhold. Ingenting av det vi har forsket på til nå forklarer dette.

Disse stemmene er vanligvis høylytte og slemme mot pasienten. Så selv når stemmene er borte går pasientene rundt med en forventningsangst når stemmene skal komme tilbake. Noen pasienter opplever positive stemmer, men de er i klar minoritet, forklarer Hugdahl.

-Her mistenker vi amygdala, som er et lite mandelformet område i midthjernen, og i en viss betydning styrer det emosjonelle i hjernen. Om det er språkområdet som skaper stemmene, så er det mulig at amygdala bidrar til å gi stemmene emosjonelt innhold. Derfor er et fokus videre nå å studere amygdala sin rolle ved hørselshallusinasjoner.

En annen ting, Hugdahl vil se nærmere på de er å undersøke ulike nettverk i hjernen som er knyttet opp mot hørselshallusinasjoner. Hvorfor er alle pasientene så forskjellige fra hverandre? De vil finne ut om det er andre områder eller noder i nettverket som bidrar til den rare opplevelsen av å høre “stemmer som egentlig ikke finnes”.

Men en ting er helt sikkert ifølge Hugdahl. Det er at hjernen er kompleks og ingenting er styrt av kun et enkelt område. Hjernen er et nettverk, hvor flere ting jobber sammen.

-Alt henger sammen med alt, avslutter han