Disse “vaktcellene” aktiverer immuncellene som angriper kreft, virus og bakterier

Når vi blir angrepet av virus eller bakterier eller dersom celler utvikler seg til kreftceller og begynner å vokse uten hemning, setter immunforsvaret i gang med motangrep. Mange ulike celler spiller ulike roller når inntrengeren skal uskadeliggjøres. Oppgaven til de dendrittiske cellene er å gi detaljerte beskjeder til immunsystemet, som deretter kan produsere immunceller - T-celler - som matcher angriperen.

Katharina Vestre er stipendiat ved Institutt for biovitenskap og har filmet disse vaktcellene som beveger seg mot det hun antar er en lymfeknute. Sammen med Cinzia Progida og andre har hun publisert en artikkel om temaet iJournal of Cell Science.

– Cellene jeg har studert, er en type vaktceller. De er en link mellom førstelinjeforsvaret som kommer til åstedet først, og det spesialiserte immunforsvaret som kommer litt etter hvert, sier Vestre til Titan.uio.no.

Vaktcellene må bevege seg fort

Oppgaven til de dendrittiske cellene er å gi detaljerte beskjeder til immunsystemet, som deretter kan produsere forsvarsceller som matcher angriperen.

Da er det viktig at de beveger seg fort. Og det gjør de.

– De dendrittiske cellene er veldig raske. De er blant de raskeste cellene vi har i kroppen, sier Vestre.

Mens førstelinjeforsvaret prøver å bremse angrepet, beveger Vestres celler seg rundt omkring og smaker på omgivelsene. Så fort de har oppdaget noe skummelt eller interessant, setter de kursen for lymfeknuten. Så fort de bare kan.

I lymfeknuten leter vaktcellen etter en match, en celle som er ekspert på akkurat det de har funnet ute i kroppen. Da kan denne cellen begynne å dele seg og masseprodusere celler til et målrettet angrep.

Cellene endrer bevegelsesmønster når de finner noe skummelt

Noe av det som er spesielt med disse vaktcellene, er at de har to måter å bevege seg på. En litt langsom mens de leter etter inntrengere og én lynkjapp når de må komme seg fortest mulig til lymfeknuten.

– Så lenge de ikke har funnet noe, beveger de seg verken fort eller målrettet. De går litt, stopper for å ta opp ting, smake litt på omgivelsene, så bytter de retning å går en annen vei. De går litt i sikksakk, sier Vestre.

– Men idet de finner noe farlig, starter de en modningsprosess. Da blir de veldig raske og veldig målrettede, for da skal de ikke lenger stoppe å smake på ting, da skal de bare rett til lymfeknuten, forteller Vestre.

Cellene narres med «duften» av lymfeknute

Og nettopp her, i denne overgangen, har Vestre oppdaget noe av hemmeligheten bak de plutselige endringene i bevegelsesmønsteret. Et protein som kalles Rab7b, som disse cellene vanligvis er godt forsynt med, ser ut til å spille en viktig rolle.

– Hvis vi fjerner dette proteinet fra cellen, sliter de med overgangen til å bli målrettet. Selv om de oppdager noe farlig, oppfører de seg fortsatt som en umoden celle som går rundt og smaker på ting.

– De klarer fortsatt å bevege seg, men det tar lengre tid, og de er ikke like effektive, sier Vestre.

Det er vanskelig å observere oppførselen til disse cellene inne i kroppen vår, men Vestre har funnet metoder for å etterligne immuncellenes hverdag. Hun har plassert cellene i en gele av kollagen, et stoff det er mye av mellom cellene i kroppen våre. Der har hun også tilsatt et signalstoff som for disse cellene «lukter» som lymfeknute.

– Da kan jeg filme cellene og se om de tar raskeste vei til signalstoffet eller om tar de en sikksakk-rute. Der kan jeg se at cellene uten dette proteinet går mer i sikksakk, mens den vanlige cellen går mer rett fram, sier Vestre.