Hodet vil men kroppen stopper meg

Av: Ida Øye Bjørkvold

Dette handler om at jeg enda ikke har klart å godta at energinivået ikke er det samme som før, jeg planlegger fortsatt som om jeg var frisk. Jeg må finne en balanse på det her, og det er vanskelig - jeg har prøvd i 2 år.

Jeg kan enten ha få planer og dra den helt ut på de, men samtidig føle at jeg går glipp av noe. Jeg kan ha mange planer, og være halvveis med på ting - og det sier seg selv at ikke er særlig gøy. Eller som jeg har gjort i sommer, ha mange planer, gått all in på alt, selv om jeg vet at det er dumt, og ikke stoppet før kroppen ikke orker mer.

For i sommer har jeg gått på smell etter smell, og grunnen er så enkel som at jeg ikke vil gå glipp av noe, jeg vil leve det livet jeg gjorde før sykdommen. Jeg er rett og slett for stolt for å vise at jeg er svak i enkelte situasjoner - og det er så teit av meg. De rundt meg har forståelse for at jeg ikke orker alt, men jeg skjønner det ikke selv. Hodet har ikke kjent på sykdommen, behandlingen og bivirkningene på samme måte som kroppen. Hodet vil, men kroppen stopper meg.

Denne bloggartikkelen er publisert i samarbeid med Kreftkompasset. Du kan lese flere historier her.