Ta telefonen mamma

Av: Helle Heia Eiborg

Jeg avskrev mamma tvert, hun skulle jo ikke dø så hvorfor skulle hun bli en engel? Vi var heller ikke religiøse og trodde ikke på engler. Jeg ble umiddelbart kvalm og byttet tema så fort jeg kunne. 

Etter mamma døde prøvde jeg å ringe henne flere ganger. Jeg måtte sjekke, det kunne ikke stemme at hun var død. Det var en feil, det kunne ikke være sant. Jeg har gjort det flere ganger i løpet av årene fordi jeg må sjekke, må vite om det var sant at hun døde 51 år gammel. Jeg googlet navnet hennes flere ganger for å lese «anmeldte dødsfall» på domstol.no. Der stod navnet hennes, sort på hvitt.  Det er ikke logisk, det er ikke logisk at hun skulle dø før sine egne foreldre eller at søsteren min var 15 og broren 12 år da hun døde. De var så små, de var bare barn. 

En gang spurte mamma meg om jeg husket noe fra da jeg var 12 år. «Nesten ingenting» svarte jeg uten å tenke meg om. Jeg skjønte umiddelbart at jeg hadde sagt noe ufølsomt og så skuffelsen i ansiktet hennes. Lillebroren min satt rett bortenfor, han skulle bli 12 år i mai. 

Rett etterpå overhørte jeg mamma snakke om minner fra ferier og hverdager. «Husker du hvordan vi øvde på engelskleksene? Eller den gangen vi var i Portugal?». Det må ha føltes så fryktelig vondt å være redd for at barna dine skal glemme deg. 

Rett etter mamma døde tenkte jeg at mamma var i vinden. Jeg som var ateist, hadde plutselig fått for meg at hver gang det blåste så var det mamma som sa hei. Hver gang det blåste stoppet jeg opp og lukket øynene og latet som det var en klem. Det fungerte en liten stund, kanskje i noen uker før jeg innså at jeg ikke trodde på sånne ting. Da begynte jeg å ringe henne istedenfor.

Denne bloggartikkelen er publisert i samarbeid med Kreftkompasset. Du kan lese flere historier her.