Sykehuset i Vestfold har undersøkt om sykepleiere kan gjøre en av anestesilegens oppgaver

Forskere ved Sykehuset i Vestfold har gjennomført flere studier som fokuserer på fenomenet “oppgaveglidning” i akuttmottak og akutthelsetjenesten. Oppgaveglidning vil si at en kategori helsepersonell tar over oppgaver som vanligvis utføres av en annen gruppe helsepersonell. 

Gjennomførbart i hektisk hverdag

I en av studiene har man evaluert et opplæringsprogram for sykepleiere som vil lære seg å sette nerveblokader ved bruk av ultralyd på hoftepbrudd-pasienter. Studien ble presentert av sykepleier, kvalitetsrådgiver og PhD-stipendiat Elin Saga ved Sykehuset i Vestfold (SiV) på Fragility Fracture Network-kongressen i Oslo torsdag.

– Sammen med mine kolleger har jeg utviklet et opplæringsprogram, designet for å være pragmatisk og gjennomførbart i en hektisk hverdag. Vi har evaluert hvordan pasientene opplevde å delta i programmet og har også analysert kvaliteten på de prosedyrene som ble utført underveis. Dette ble gjort i tett samarbeid med de sykepleierne som ble opplært i de nye oppgavene, samt anestesilegene som bistod i opplæringen.

– Hvorfor er det så viktig å gjennomføre dette arbeidet?

– Det er primært to grunner til at vi fokuserer på dette: For det første er det nødvendig med forskning på oppgaveglidning for å sikre at kvaliteten opprettholdes. For det andre mangler det kunnskap om hva som karakteriserer god opplæring. I helsetjenesten har det ofte vært en kultur for å lære opp hverandre uten tilstrekkelig dokumentasjon. Vi har ikke alltid tatt steget videre for å evaluere effekten av slik opplæring, eller spurt pasientene om deres erfaringer.

Ikke alltid det fungerer

Den andre grunnen er ifølge Saga at vi trenger å se om oppgaveglidning er lurt og nyttig. 

– Det er nemlig ikke alltid slik at det vi tror er en smart glidning av oppgaver fra en profesjon til en annen som nødvendigvis er klokt å gjøre. Men så gjør man det kanskje likevel fordi det virket smart. Så vi vil vite om det er lurt, og om det er gjennomførbart i en travel hverdag med lite ressurser. 

– Hvordan konkluderer du rundt dette arbeidet og mulig videreføring inn i den kliniske hverdagen?

– Jeg tenker at for hvert eneste akuttmottak, hver eneste akutthelsetjeneste og hvert eneste sykehus må man gjøre den vurderingen ut fra sykehuset og den plassen man er. Noen steder vil det være kjempelurt, og noen steder vil det kanskje være smartere å holde på det man har gjort til vanlig, og heller styrke tjenestene rundt det. 

Saga understreker, basert på de tre studiene utført av Sykehuset i Vestfold, at ingenting overgår verdien av et velfungerende team dedikert til pasientens beste. 

– Hvem som utfører en oppgave er kanskje ikke av primær betydning, så lenge vedkommende er riktig kvalifisert og godt opplært for oppgaven og tilgjengelig når pasienten trenger det og utfører prosedyren korrekt. Likevel er det det samarbeidende teamet, bestående av ulike fagprofesjoner, som kollektivt arbeider mot det best mulige resultat for pasientene, som virkelig utgjør forskjellen.