Sorgarbeideren

Alle opplever sorg i løpet av livet, men sorgen man opplever ved å få en alvorlig diagnose er ekstra vanskelig, i følge Hege Sandanger. Hun er spesialsykepleier og fagkoordinator ved Sorgbehandling poliklinikk på Akershus universitetssykehus. Sorgbehandling poliklinikk gir faglig støtte til barn, ungdom og voksne som opplever dødsfall i nær familie.Sandanger har også tilleggsutdanning innenfor traumebehandling og komplisert sorgbehandling.

– Hvorfor er sorgen over å bli alvorlig syk så vanskelig?

– Fordi vi kanskje mer enn noen gang brytes mot eksistensielle følelser og tanker ved alvorlig sykdom. Hvordan vi reagerer og håndterer sorgen vil ha individuelle forskjeller. Veldig mange som kommer til meg lurer på om de er normale. Med sorg åpner det seg for mange et mørke, som gir følelsen av å miste kontrollen. Da har man et veldig behov for å høre om man er normal.Typisk for de jeg snakker med, er at de enten lurer på om de er unormalt følsomme eller unormalt rolige i forhold til det som skjer. Spørsmålet en del mennesker brytes mot er en eksistensiell følelse av – kan jeg klare dette?

Underkommuniserte sider ved sorgen

Sandanger påpeker at det ikke finnes én riktig måte å reagere på. Vi har ulik mestringsstil som kan avhenge av blant annet personlighet, tidligere erfaringer eller oppdragelse hjemmefra. Hvor vi er i livet rent kognitivt har også noe å si. Ofte reagerer barn og ungdom litt ulikt voksne fordi de ikke har samme erfaring med livet.

– Hvilke fellestrekk ser du går igjen?

– Mange opplever et veldig savn, smerte og frykt, men det er snakket mindre om hvor sliten man ofte blir av sorg og hvilke helsemessige konsekvenser det får. Det gjelder selvsagt for den som er rammet av sykdom, men også for de som er rundt. Man kan få nedsatt energi, ernæringsutfordringer, problemer med innsovning og søvn og økt sensitivitet for lyd, lukt og lys. Dette siste kan ofte være utmattende uten at man selv klarer å koble det til sorgen.

Smalere toleransevindu

Kommer du i sorg blir hverdagen presset, du utfordres på det eksistensielle og mister i større grad kontroll på hva som skal skje. Da blir toleransevinduet smalere – man blir raskere sint og urolig, fortere trett, man fryser lettere og kroppen går inn i en slags alarmberedskap som gjør det vanskeligere å henge med i den vanlige hverdagen.

– En annen underkommunisert side ved sorgen er det faktum at mange får hukommelses- og konsentrasjonsvansker. Dette er noe mange kan få litt skamfølelse for, fordi det er mindre informasjon om dette. De blir redde for hvor lenge det skal vare, de vet ikke hvordan de skal håndtere det og trekker seg i stedet unna kollegaer, arbeidsoppgaver eller skoleoppgaver.Endel av de jeg snakker med er også såre for at de føler en manglende støtte fra nettverket sitt.

Setter seg i kroppen

Sandanger sier sorgen setter seg i kroppen og leves ut i hverdagen.– For hvis ikke sorgen er i kroppen, hvor er den da? Vi bærer den med oss. De fleste jeg snakker med synes nettopp hverdagen er den vanskeligste å håndtere.

– Hva kan gjøres for å takle sorgen best mulig?

– Informasjon er essensielt. Det hjelper å vite hvorfor man reagerer som man gjør, men man trenger også informasjon om fortsettelsen – for å kunne ha noen mestringsstrategier og verktøy på veien videre. Når vi skal mestre noe må vi forstå situasjon, hjernen må kunne plassere hva som skjer, man kan trenge støtte til å håndtere hverdagen og hvordan man kan finne noe meningsfullt som ikke handler om det vonde.

Pendling i sorgen

Innen sorgforskning er man opptatt av å kunne pendle mellom to tilstander. På den ene siden er man tilstede i sorgen og det eksistensielle og kjenner på følelsene. På den andre siden er det en hverdag som skal gå videre, som krever sitt med logistikk og plikter, men der man også kan få litt påfyll av det gode.

– Det er nødvendig å gå inn i smerten og tillate seg å kjenne på det som skjer, men man trenger også en pause og unngå å tenke de lange tankene, forteller Sandanger.

I et familieperspektiv kan den som er syk ha behov for å trøstes og være i det vonde, mens en annen i familien kanskje har fokus på hva man kan gjøre for familien rent praktisk i stedet, og noen ganger er det motsatt. Man kan lett misforstå hverandre når man befinner seg i ulike tilstander.

Forlenget sorg-forstyrrelse

Det finnes en egen diagnose som kalles forlenget sorg. Diagnosen brukes om voksen etterlatte som har mistet noen nære ved død.

– Hva skiller forlenget sorg fra «normal» sorg?

– Den mest åpenbare forskjellen er at mens man ved «normal» sorg gradvis gjenvinner funksjonsnivået, fortsetter etterlatte som utvikler komplisert sorg å være i den akutte sorgen over måneder eller år. De umiddelbare reaksjonene vedvarer med uforminsket styrke, forteller Sandanger.

Det antas at rundt 10-15 prosent av alle etterlatte voksne uavhengig av dødsårsak utvikler kompliserte sorgreaksjoner.

– Hva kan man gjør for å behandle forlenget sorg?

– Det finnes ulike metoder for sorgspesifikk psykoterapi. Målet er at pasienten skal hjelpes ut av den akutte sorgen der man er trist hele tiden. Først da kan man klare å pendle mer konstruktivt i sorgen, slik at man gradvis kan få det bedre.

Denne artikkelen stod første gang på trykk i Blodkreftforeningens medlemsblad "I margen". Du kan lese flere slike saker her.