DEBATT 

Jens Torup Østby i BMS Norge svarer Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelsen i dette debattinnlegget.

«Nei, vi skal ikke prioritere de rike og friske framfor fattige og syke»

Mina Gerhardsen kritiserer i et debattinnlegg i HealthTalk noen av mine sitater fra en podcast jeg deltok i. Som hun selv skriver, har hun riktignok ikke hørt podcasten. 

Publisert Sist oppdatert

Det fremgår også fra teksten at hun heller ikke har lest løsningsforslaget mitt fra Tidsskriftet for den norske legeforening, som podcasten tar utgangspunkt i.

Jeg syns det er synd at hun ikke har tatt seg tid til det før hun skrev innlegget, da jeg tror det kunne ført til en mer konstruktiv debatt med færre misforståelser.

Regjeringen ved helseminister Ingvild Kjerkol har nedsatt en ekspertgruppe som skal vurdere nettopp dette temaet inn mot ny prioriteringsmelding, noe som understreker nødvendigheten av å diskutere nye løsninger for fremtiden.

Som jeg tidligere har skrevet, representerer prioritering av helsetjenester som blant annet medfører økt arbeidsevne både ønskede effekter og etiske dilemmaer. 

På den ene siden innebærer det flere skatteinntekter som kan brukes til samfunnsnyttige formål, samt bedre privatøkonomi og helsegevinster for pasienter og pårørende. På den andre siden kan det tolkes som nedprioritering av ikke-arbeidsføre. 

I en kronikk i Tidsskriftet for den norske legeforening forsøker Ivar Sønbø Kristiansen og jeg å ta hensyn til begge deler, ved å fremme konkrete forslag til hvordan endrede prioriteringsregler både kan bidra til å skape mer velferd og sikre rettferdig fordeling. 

Enkelt forklart, handler forslagene om hvordan omfordeling av den økte velferden som oppstår ved at flere kommer i arbeid kan benyttes til å kompensere pasientgrupper som taper på at arbeidsevne vektlegges i prioriteringsbeslutninger. 

Fremfor kun å kritisere svakheter ved dagens system har vi altså fremmet to forslag til hvordan endrede regler kan bidra til forbedringer. Gerhardsen sier selv hun deler mine bekymringer og er enig i diagnosen, men fremmer ikke selv et løsningsforslag. Ettersom heller ikke mitt løsningsforslag er omtalt i debattinnlegget, benytter jeg heller anledningen til å påpeke noen misforståelser i det hun skriver, som forøvrig også diskuteres i podcasten:

  • Gerhardsen hevder at jeg «...tar til orde for at personer som kan bidra til høyere verdiskapning i samfunnet, bør komme før i helsekøen...» og at dette «I ytterste konsekvens kan [...] innebære å prioritere høytlønte fremfor lavtlønte i helsevesenet».

    Begge deler er feil. Prioriteringsbeslutningene vi diskuterer foretas på gruppenivå basert på gjennomsnittsverdier, ikke på individnivå. For eksempel benyttes typisk norsk gjennomsnittslønn til å vurdere verdien av økt arbeidsdeltagelse for alle pasientgrupper, slik at det ikke gis høyere prioritet til de med høy lønn enn de med lav lønn. Vektlegging av arbeidsevne kan endre prioriteringer på gruppenivå, men dette er ikke en direkte nedprioritering av ikke-arbeidsføre individer.
  • Det skrives videre at «...Ved å prioritere [...] verdiskaping, vil vi bidra til å forsterke sosial ulikhet i helse... Grupper med kroniske sykdommer som hindrer eller reduserer deres arbeidsmarkedsdeltagelse vil sakke akterut i forhold til mer privilegerte grupper...».

    Det er en unyansert fremstilling. Som flere har påpekt er det ikke uproblematisk å ignorere arbeidsevne hos sårbare pasientgrupper med stort potensial for fremtidig arbeidsevne. Unge kronikere med psykiske lidelser eller muskel- og skjelettsykdom vil kunne komme dårligere ut. Dette er gjerne pasientgrupper med en sterk sosial gradient. Også pårørende som gruppe kan tape på at arbeidsevne ikke kan vektlegges. Poenget er at det er etisk vanskelige avveininger uansett hvilke regler en legger til grunn.
  • Avslutningsvis skrives det at vi ikke kan «...prioritere rike og friske framfor fattige og syke».

    Det foreslår vi heller ikke. I våre forslag vil det fortsatt gis høyest prioritet til de som er mest alvorlig syke og de som har størst nytte av behandling. Pasientene må faktisk være så syke at de ikke kan arbeide før de får behandling for at verdien av at de kan komme i arbeid skal telles med.

Jeg synes det er flott at Mina Gerhardsen engasjerer seg i en viktig diskusjon som denne, men jeg vil på det varmeste anbefale å sette av 30 minutter til å høre podcasten og å lese løsningsforslagene våre i tidsskriftet. Denne diskusjonen er altfor viktig til at vi kan la den stagnere basert på misforståelser, og jeg tar gjerne et møte med Gerhardsen for en konstruktiv samtale. Jeg håper debatten fremover vil handle om ulike løsningsforslag som kan sikre både mer velferd og akseptabel fordeling. For som det skrives i Perspektivmeldingen: «Verdiskaping og jevn fordeling sikres gjennom at flest mulig er i arbeid. Både for den enkelte og for landet er det viktig at flest mulig er i arbeid».

Powered by Labrador CMS