TEMA: Fedme og overvekt
Fedme og overvekt: Dette bør du vite om BMI, slankemedisin, helserisiko og ernæring
Hoveddelen av den norske befolkningen har i dag enten overvekt eller fedme. Denne artikkelen skal gi deg det meste du trenger å vite om Norges nye folkesykdom og hvordan den kan behandles.
Publisert
Overvekt og fedme er tilstander som beskriver overskudd av kroppsfett hos personer. Brorparten av voksne i Norge har i dag enten overvekt eller fedme.
Det har blitt gjort flere samfunnsundersøkelser gjennom årene for å kartlegge utbredelsen av overvekt og fedme i befolkningen. Den siste rapporten som kom i 2023, der Menon Economics har vurdert de samfunnsmessige konsekvensene av fedme og overvekt, viser til at omtrent 6 av 10 nordmenn i dag enten har overvekt eller fedme. Mer enn 20 prosent har fedme.
Skutt i været
Det er spesielt de siste 50 årene at utviklingen av overvekt og fedme i samfunnet har skutt i været. Ifølge FHI var det på slutten av 1960-tallet bare rundt fem prosent av norske menn i 40-årene som levde med fedme. Det er cirka en fjerdedel av dagens tall.
I Norge har det vært en kontinuerlig økning i gjennomsnittsvekten blant menn siden 1970-tallet.Hos kvinner derimot ble andelen med fedme redusert fra 13 til 7 prosent i perioden fra 1960-tallet til slutten av 1970-tallet. Imidlertid begynte kvinner å oppleve en lignende økning i gjennomsnittsvekten som menn fra tidlig på 1980-tallet.
Jøran Hjelmesæth er seksjonsoverlege ved Hormon-, overvekt- og ernæringsavdelingen på Sykehuset i Vestfold, Tønsberg, og professor ved Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin ved Universitetet i Oslo. Han mener hovedårsaken til overvekt og fedme er relativt enkel.
– Det er overveiende sannsynlig at folk rett og slett spiser mer enn de trenger. Det er ikke gjort mye forskning på dette i Norge, men generelt og overordnet er det hovedårsaken. Spiser man mer enn man trenger sier det seg selv at du går opp i vekt. Hvis du ikke gjør det, går du ikke opp i vekt. Hvor stor rolle fysisk aktivitet spiller inn er mer usikkert, da det finnes lite dokumentasjon, sier han, og legger til:
– Vi lever i et fedmedisponerende samfunn. Man kan diskutere viktigheten av fysisk aktivitet, men jeg tror det betyr lite i dette regnestykket.
– Hvorfor har utviklingen gått i denne retningen?
– Det er en samfunnsutvikling i hele verden, og spesielt de siste årene. Det produseres mer og mer energitett mat, billigere mat og mer smakfull mat. Jo mer du kjøper, jo billigere blir det. Det er like mange som er arvelig disponert for overvekt og fedme i dag som det var på 60-tallet, men tilgangen var ikke så stor på energitett mat da som det er i dag. Tilgangen er nå større enn behovet, og da stiger vekten. I tillegg er markedsføringen blitt sterkere og sterkere, noe som har gjort det bedre og bedre for de som tjener penger på det.
Forskjeller i befolkningen - hvem utvikler fedme?
Undersøkelser og studier viser at fedme og overvekt ikke er jevnt fordelt i befolkningen. Det er store ulikheter både knyttet til alder, kjønn, geografisk tilhørighet og sosioøkonomisk status.
For det første: Flere menn enn kvinner har overvekt eller fedme. Ifølge Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) hadde 69 prosent av menn fra målingen mellom 2017 og 2019 registrert seg med overvekt eller fedme. Tilsvarende andel for kvinner var 58 prosent.
– Overordnet ser vi ikke så store forskjeller. Den største forskjellen vi ser er at kvinner med overvekt og fedme har et mer følelsesmessig spisemønster enn menn. Kvinner peker mer på den biten, mens hos menn er følelser ikke så mye med i spillet. Men dette har ikke så stor betydning for utviklingen på samfunnsnivå. Hovedproblemet for enkeltpersoner er fedme, og på individnivå er forekomsten omtrent likt mellom menn og kvinner, forklarer fedmeeksperten.
Norge har sett en jevn økning i overvekt og fedme siden målinger startet opp på 1980-tallet, men de siste årenes målinger viser en utflatning.
Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse avdekker at det er individer i aldersgruppen 45 til 65 år som i gjennomsnitt veier mest i Norge. 60 prosent av befolkningen i denne aldersgruppen har overvekt og fedme. Denne gruppen er tett fulgt av de mellom 65-79 år der 58 prosent har overvekt og fedme.
Selv om overvekt og fedme er mest utbredt blant eldre aldersgrupper, er dette også en utfordring blant yngre befolkningsgrupper, inkludert voksne og barn. Ifølge Menon-rapporten fra 2023, ligger andelen av elever i barne- og ungdomsskolealder som er overvektige eller lider av fedme, mellom 15 til 21 prosent, noe som understreker at problemet også er betydelig i yngre aldersgrupper.
Rapporten peker også på en bemerkelsesverdig studie fra Sverige som avdekker en økning i overvekt og fedme blant fireåringer i løpet av pandemien, med en oppgang på 17 prosent fra 2018 til 2020. Det var spesielt andelen barn med fedme, for begge kjønn, som viste den mest markante økningen.
I tillegg til ulikheter i geografi og aldersgrupper, påvirker også sosioøkonomisk status risikoen for å utvikle overvekt eller fedme.
– Sosial ulikhet påvirker også vekten. Det ser vi både internasjonalt og nasjonalt. Det er en sterk sammenheng mellom lav sosioøkonomisk status og fedme. Vi ser også større forekomst av overvekt og fedme på landet enn i byen. Mange sykdommer er slik: Jo mindre du tjener og jo lavere utdanning du har, jo større er faren for å bli syk, sier Hjelmesæth.
BMI/KMI - Hva er det?
Én av måtene man kan finne ut om man regnes som overvektig eller har fedme, er blant annet gjennom bruken av såkalt kroppsmasseindeks (KMI, BMI på engelsk). BMI er ifølge Folkehelseinstituttet et uttrykk for vekt i forhold til høyde, og er det samme som kroppsvekten delt på kvadratet av høyden.
Ifølge Folkehelseinstituttet vil en person som er 1,80 meter høy klassifiseres som normalvektig hvis vekten ligger mellom 60 til 81 kg. Vekten anses som overvekt i området 81 til 97 kg, og personen anses å ha fedme dersom vekten overstiger 97 kg. For en person som måler 1,65 meter, ligger grensene for normalvekt mellom 50 og 68 kg, for overvekt mellom 68 og 82 kg, og fedme defineres ved en vekt over 82 kg.
Alle som har BMI over eller lik 25 klassifiseres som overvektig av Verdens helseorganisasjon (WHO). En BMI over eller lik 30 plasserer en person innenfor fedmekategorien, mens en BMI over eller lik 40 defineres som sykelig overvekt (fedme grad 3).
Det finnes også andre metoder og utregninger for å vurdere om en person er overvektig, normalvektig eller undervektig. Dette kan for eksempel være så enkelt som midjemål. Dette er en målingsmetode for å kartlegge om en person har såkalt bukfedme. Ifølge FHI kan midjemål og BMII sammen gi en riktigere vurdering av en persons fordeling av kroppsfett.
– Det første og viktigste poenget her er at kroppsmasseindeksen - altså BMI, er sterkt korrelert med kroppsfettmassen. Poenget er at det er en sterk sammenheng mellom økende BMI og kroppsfettmasse. Tilstander med forhøyet kroppsfettmasse gir økt risiko for vektrelatert sykdom, sier Hjelmesæth.
Han peker også på at det er enkelt å veie seg og måle høyde. Han er klar på at de aller fleste med BMI over 30 har fedme, til tross for at det er diskusjoner rundt riktigheten av BMI.
– Men det er viktig å påpeke at de har fedme, de er ikke fete. Du er ikke din fedme, du har fedme. Med det sagt er det derfor i utgangspunktet BMI bra for måling av mengde kroppsfett.
Samtidig understreker overlegen at BMI ikke er like bra for lokalisering av fettet.
– Vi er spesielt opptatt av magefett, altså visceral fedme, og da er en midje-høyderatio fin å bruke. Midjemål, gjerne relatert til høyde, kan gi oss god informasjon også i et befolkningsperspektiv. Det gjelder både voksne, barn, kvinner og menn, sier Hjelmesæth.
Han forklarer at en definisjon av helseskadelig magefedme er hvis midjemål delt på høyde er over 0,5.
– Det betyr at midjen er mer enn halvparten av høyden. Da kan man for eksempel bruke snormetoden: Du måler høyden din med en snor, klipper av tilsvarende som høyden, bretter snoren i to og tar den rundt livet. Hvis den ikke når rundt livet, så er midjen større enn halvparten av høyden, forklarer professoren.
Med mindre du er en kroppsbygger eller driver med tung vekttrening, og du har BMI på 30 eller mer, uten å være en veltrent person, så har du fedme, sier Hjelmesæth.
– Da trenger man ikke å regne mer på det. som regel vil også midje-høyde-ratioen være over 0,5. Og da bør du snakke med legen din om vektreduksjon.
Men: Om du har overvekt, altså en BMI på 25-29, som gir litt økt risiko for vektrelaterte sykdommer, så er det ikke sikkert du bør slanke deg hvis du ikke har andre sykdommer, ifølge eksperten.
– Vi råder kun de som har overvekt pluss vektrelatert sykdom å slanke seg. Har du overvekt, men midjemål under 0,5, da ville jeg tenkt at det ikke er så farlig. Spis litt sunnere og vær litt mer aktiv. Men er du over 0,5 bør du kanskje tenke på å snakke med legen. Det gjelder kanskje spesielt de som har asisatisk opprinnelse, da de er disponert for magefedme, sier Hjelmesæth.
Fedme som helserisiko og mulig behandling
En for stor andel kroppsfett, ved BMI på 30 eller høyere, kan gi økt risiko for helseskade. Fedme gir ifølge HelseNorge økt risiko for diabetes type 2, høyt blodtrykk, hjertesykdom, kreft og slitasjegikt.
Men fedmeeksperten legger til en viktig tilstand som er spesielt viktig å nevne: Søvnapné, som gir nattlig pustestans.
– Dette er den vanligste tilstanden hos menn som har alvorlig fedme. Det er gjort studier på de som søker hjelp for behandling av alvorlig overvekt, altså helseskadelig fedme, fedme grad to eller tre, BMI 35-40 med minst én følgesykdom, eller BMI på 40 eller mer og ingen følgesykdommer.
– Studiene har vist at 80 prosent av mennene og halvparten av kvinnene hadde søvnapne. Vi vet ikke sikkert hvorfor flere menn får søvnapné, men det kan være relatert til at menn har en mer sentral fedme, og at det kan være mekaniske årsaker til denne forskjellen.
– Hvorfor kan søvnapné være farlig?
– Søvnapné øker risiko for ulykker. Det kan gjøre deg så søvnig på dagtid at man kommer ut for ulykker i trafikk eller arbeidsplass. Det er en undervurdert risikofaktor for tidlig død. Mange skjønner ikke hvorfor de er så ukonsentrerte og trøtte på dagtid, og de blir ikke spurt om de har eller kan ha søvnapné. For å avdekke det må det gjøres undersøkelser med måleapparater. Nattlig pustestans er ikke det samme som snorking. Snorking alene behøver ikke være så farlig, men kombinert med å slutte å puste kan det være farlig. Dersom man gisper kan den man deler seng med kunne oppdage problemer, men ofte tenker man ikke over det. Derfor er det sterkt undervurdert.
Enkelt forklart må man innta færre kalorier enn man forbrenner for å gå ned i vekt, populært kalt å «slanke seg». Det anbefales gjerne å kombinere lavere inntak av kalorier med mer fysisk aktivitet og trening.
– Det er stort sett ikke noe problem å gå ned i vekt. De som sliter har ofte lyktes mange ganger med å gå ned i vekt. Det som er vanskelig er å holde vekten nede. Det er de som ikke lykkes med å holde vekten nede og går opp i vekt igjen som kan trenge hjelp, sier Hjelmesæth.
For mange er dette lettere sagt enn gjort, og dersom man ikke klarer å lykkes med å gå ned i vekt på den mest tradisjonelle måten alene, finnes det i dag hjelpemidler.
– Det finnes ulike måter å gå ned i vekt på. For noen er langsom vektreduksjon, for eksempel over 3-6 måneder, en fin måte å gjøre det på. For andre er rask vektreduksjon bedre, over for eksempel 6-10 uker. En rask vektreduksjon med en lavkaloridiett kan være et godt alternativ for de som ikke har nådd målet med mer tradisjonelle metoder. Flere studier tyder på at rask vektreduksjon gir minst like gode langsiktige vektresultater som langsom vektreduksjon. Det viktigste er å få tett oppfølging under vektreduksjon og påfølgende vektstabilisering.
Medisinshjelp
Dersom dietter og andre vektreduserende strategier ikke fungerer, kan man prøve vektreduserende legemidler.
Det finnes i dag flere typer slike slankemedisiner:
Semaglutid (Wegovy)
Tirzepatid (Zepbound)
Liraglutid (Saxenda)
Orlistat (Xenical)
Naltrekson/bupropion (Mysimba).
Hensikten med å bruke denne typen legemidler er å redusere sulthetsfølelsen, og dermed spise mindre, gå i kaloriunderskudd og dermed gå ned i vekt.
– De nyeste typene av slankemedisiner, som er de mest effektive, både de som har kommet og som kommer fremover, er forsket på i kategorien BMI 27 og oppover. De fleste som har deltatt i studiene har likevel BMI på 30 eller oppover. Legemidlene har vist gode helsegevinster ved god og viktig vektreduksjon. Det er derfor en velbegrunnet medisin for disse gruppene pasienter.
I dag er det kun to av disse legemidlene, Mysimba og Xenical, som tilbys gjennom såkalt blåresept-refusjon, og dette er kun for pasienter med alvorlig fedme (BMI over 40, eller 35 ved samtidige fedmerelaterte tilleggssykdommer). Ellers må slankemedisiner betales fra egen lomme. Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har for eksempel sagt nei til blåresept på den populære slankemedisinen Wegovy annet enn i svært få helt spesielle tilfeller etter søknad.
– Samtidig etterspør DMP data på såkalte harde endepunkter og effekt på følgesykdommer. Og dette har også kommet. En klinisk studie innrullerte 17 000 personer med BMI på 27 eller mer, som enten fikk Wegovy eller placebo. Etter tre års oppfølging viste studien at personene som fikk Wegovy hadde 20 prosent færre tilfeller av hjerteinfarkt og hjerneslag. Det er en solid reduksjon. I praksis betyr det at man må behandle 60-70 personer i tre år for å forebygge et hjerteinfarkt eller hjerneslag. Det regnes som klinisk viktig, sier Hjelmesæth.
Han forteller at flere av de nevnte slankemedisinene opprinnelig ble utviklet som diabetesmedisiner, men etter at man gjennom kliniske studier har oppdaget legemidlenes evne til vektredusering, har det også blitt utviklet egne formuleringer som er godkjent spesifikt som vektreduserende behandlinger.
– De som velger å bruke denne typen legemidler må regne med å bruke medisinene lenge eller til og med livet ut, ettersom de fleste opplever å gå opp i vekt igjen etter å ha sluttet på medisinene, sier han.
Siste utvei
Dersom verken riktig kosthold, fysisk aktivitet/trening og/eller slankemedisiner fungerer, er det siste alternativet kirurgi (fedmeoperasjon). Dette er et mer omfattende tiltak, og gjøres kun ved svært høy overvekt/fedme.
Det finnes flere ulike typer slankeoperasjoner: De vanligste er gastrisk bypass,og sleeve-gastrektomi. Etter operasjonene kan pasientene klare å gå mye ned i vekt, men det krever at pasientene følger et kosthold med begrenset matinntak etter operasjonen. Operasjonen skal gjøre at fedmepasientene føler seg raskere mett med små porsjoner.
– Hvordan vurderer du fremtidens behandlingslandskap for personer med overvekt og fedme?
– Jeg er optimistisk på pasientenes vegne. Spesielt med tanke på de som har alvorlig overvekt. Det forskes på stadig mer effektive medisiner, og vi kommer til å få bedre og bedre behandling, sier han, men legger til:
– Et hovedproblem er at disse medisinene foreløpig koster så mye at de blir en medisin for de rike. Det er paradoksalt at staten er villig til å betale for fedmereduserende operasjoner, men ikke for effektive vektreduserende medikamenter til samme pasientgruppe, og jeg frykter at hvis det ikke blir større tilgang gjennom blåreseptordningen, så blir det flere fedmeoperasjoner som kunne vært unngått. Operasjoner kan også ha alvorlige bivirkninger som er ønskelig å slippe.
